JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arthur Miller hører med til den ypperste eliten av amerikanske dramatikere fra forrige århundre. Hans kanskje mest kjent stykke er «En handelsreisendes død», skrevet i 1949, som er spilt mange ganger på norske scener, men «Alle mine sønner», skrevet i 1946, er minst like interessant. Og fortsatt like relevant. Det er hva vi kaller en klassiker og ble satt opp på Broadway i New York City i 1947 med dundrende suksess.

Arthur Miller brukte lang tid på å bli helt stuerein i hjemlandet. Det var det åpenbart politiske grunner til. Han sto så langt til venstre politisk at den jevne amerikaner raskt ga ham merkelappen kommunist. Disse nord-amerikanerne og alle deres politiske fobier!

«Alle mine sønner» er også blitt spilt flere ganger på norske teaterscener. Nå har det nettopp hatt premiere på Nationaltheatrets hovedscene. Og går for fulle saler. Det er et forrykende stykke i klassisk amerikansk stil. Og med gode skuespillerprestasjoner.

Miller er kjent for å være en stor beundrer av Henrik Ibsen. Temaer som fortrengning og fortielse av vanskelige hendelser som gjerne har skjedd lenge før teaterlyset settes på og teaterduken trekkes for, er som oftest sterkt nærværende hos Miller. Sånn Ibsen også var en mester til. Miller er ikke stort dårligere. Og ikke sjelden er det den amerikanske drømmen som spilles ut som en slags kulisse. Sånn det jo i utpreget grad er tilfelle i «En handelsreisendes død» (Death of a salesman).

«Alle mine sønner» handler om familien Keller. Patriarken Joe er en ambisiøs bedriftseier som blant annet leverer krigsvåpen. Joe er gift med Kate og har to sønner, eldstemann Larry og yngstemann Chris. Larry blir under krigen skutt ned, Chris skal antagelig arve farens firma. For Joe er det to ting som står over alt: Familien og penger. På sett og vis er dette to sider av samme sak.

Stykket begynner tre år etter at Larry forsvant. Derfra rulles hele historien sakte opp sånn amerikanske realistiske dramaer ofte er bygget opp (og Ibsens fleste stykker). Kate, Joes kone, nekter å innse at hennes sønn er død. Samtidig veit hun hvilke svin ektemannen har på skogen, men fortrenger det på manisk vis. Inni denne intrigen står også Ann Deever, bare kalt Annie, som var kjæresten til Larry før han forsvant. Nå vil Chris gifte seg med henne, noe moren absolutt ikke vil. Moren vil nemlig fortsette å leve i den villfarelsen at Larry en dag vil komme levende tilbake. For er ikke han død, er ektemannen heller ikke en krigsprofitør og skyld i mange menneskers død. Her er det mange hensyn som skal tas, her gjelder det å holde sannheten på flere armlengders avstand.

«Alle mine sønner» er en bevegende fortelling som visst nok skal bygge på en sann historie. Sjøl om den er forankret i en amerikansk virkelighet, har den en allmenngyldig sprengkraft. Hva er ikke vi mennesker i stand til for å bevare fasade, ære og verdighet? En løgn eller tre må da være lov? Joe Kellers forsvarstale i siste akt av dette stykket er talende. Det dreier seg om makt fra a til å. Miller visste med bakgrunn i sitt eget liv hva penger er verdt i et konkurransesamfunn som USA, vinn eller forsvinn, og han visste ikke minst å lage kunst av det. Du skal være kald om hjerterøttene om du ikke blir beveget av Arthur Millers «Alle mine sønner». I to og en halv time kan du dukke ned på dypet av menneskets sjel – det er teaterkunst på sitt beste.