JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Folk i min generasjon glemmer aldri mordet på Sveavägen i Stockholm i 1986 der Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt ned på åpen gaten. Det var fredag kveld, det var mørkt, han hadde vært på kino sammen med sin kone og sett filmen «Brødrene Mozart». Paret var på vei hjem til fots. Overraskende for mange er mordet i realiteten aldri blitt oppklart sjøl om det falt en dom over en mann som ikke lever lenger for ikke så veldig lenge siden. Verken håndfaste bevis eller noen tilståelse foreligger. Men det har ikke på de langt over 30 årene som har gått siden drapet fant sted manglet teorier på hvem som sto bak mordet.

Mesteparten av denne historien er det forfatter Lena Andersson nå har grepet tak i, og gitt skjønnlitterær form. Virkelighetens etterforsker Hans Holmér har blitt til romanfiguren Rolf Utterström, Palme sjøl har blitt til Carl Stjärna og jammen har ikke også vår egen Arne Treholt fått en liten rolle i romanen også under det ganske pussige navnet Terje Fyrbåk. Romanen «Koryfeene» har imidlertid en jeg-forteller som heter Roger Lilja. Han er frilansjournalist og – ja, nettopp han får i oppdrag å skrive en avisartikkel om dette berømte drapet.

Så rulles historien i gang. Det veksles mellom nåtidsplan og en slags rekonstruksjon av mordnatten. Det ene vitnet mer tvilsomt enn det andre dukker opp i romanen, akkurat som det gjorde den gangen i i1986 på virkelighetens scene. Men dette er skjønnlitteratur, der er det mulig å ta seg langt flere friheter enn i virkelighetens verden – i hvert fall før Donald Trump dukket opp og endret de flestes forståelse av hva sant og galt er. I dag er det meste tillatt. Journalist Lilja treffer en merkelig skrue av samisk opprinnelse som mener han veit det meste. Han koker sammen en konspirasjonsteori av edleste sort. Det handler om storpolitiske og ganske sensitive saker i den kalde krigens lys. 1980-tallet inneholdt jo både politiske kulde og en oppmykning – glasnost – av det stivnede politiske systemet i Sovjetunionen. Treholt fikk ikke til noen tilnærming mellom øst og vest, men hva med Palme – eventuelt Stjärne? Hadde han ambisjoner om å gjøre Sovjetunionen om til et sosialdemokratisk samfunn? Hvis ja, var det nok til å ta han av dage? Og i tilfelle av hvem? Sine egne?

Spørsmålene er altså mange, og spørsmål er gode hjelpemidler i en fortelling som trenger kraft – en motor – for å komme videre. Lena Andersson har i tidligere romaner som for eksempel «Sveas sønn» og «Datteren» vist at hun er godt kjent i det svenske sosialdemokratiske miljøet. I denne romanen er hun farlig nær tidligere kritikk om maktarroganse og klassesvik. Er det en roman som forsøker å besvare sosialdemokratiets vanskeligheter? Som skal redde partiet ut av krisa?

Uansett, også denne oppdiktede fortellingen, inkludert konspirasjonstenkningen i den, ender der også virkelighetens story befinner seg: Hvem drepte den svenske statsministeren i 1986 og hvorfor?

Lena Andersson har et godt, metaforfattig språk, og hun snekrer sammen fortellinger som om hun aldri skulle ha gjort noe annet. Hun pirker borti et fortsatt ømt sår i det svenske samfunnet – og hun utforsker i Trumps tid hva som er sant og hva som ikke er det. Og kanskje det beste av alt: hun finner det ikke ut hun heller. Dermed kommer det sikkert flere romaner fra en fortsatt ung forfatter (født i 1970), men Olof Palme er hun forhåpentligvis ferdig med. Han bør kanskje resten av Sverige legge bak seg også.