Moskvakommunisten i Slottet

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En liten kuriositet: Mesteparten av denne boka leste jeg på et svaberg på Langøyene. Derfra kunne jeg se langt inn i Bunnefjorden, nesten helt inn til Blylaget på Nesodden hvor Slottet ligger, eller Lille Kreml, som det også ble kalt av politiske venner og uvenner – huset som en gang Arnulf Øverland bodde i før Torborg Nedreaas (1906-1987) kjøpte det i 1947. Nedreaas? Spør du kanskje. Torborg? Hvem er han? Ja, da er du i godt selskap. For den røde tråden i Grethe Fatima Syeds bok «En sommer med Nedreaas» er at forfatteren Torborg Nedreaas er det mange av dagens lesende mennesker som aldri har hørt om. Musikk fra en blå brønn, Av måneskinn gror det ingenting, Ved neste nymåne – for å nevne tre av de flotte bøkene til Nedreaas som i hvert fall de fleste lesende i min generasjon kjenner godt. Og for ordens skyld – vi snakker om ei dame fra Stord utenfor Bergen.

Grethe Fatima Syed som for et par år siden dannet et eget Nedreaas-selskap, setter imidlertid pris på Nedreaas. Boka hun nå har skrevet er ikke en biografi, men den ligner. Syed nøster opp så mye biografisk stoff hun har vært kapabel til å finne, og hun går ganske nøye gjennom flere av verkene. Dessuten har hun gjort tapre forsøk på å snakke med folk som i dag møtte Nedreaas den gangen hun levde. Sjøl jobbet jeg med en lengre artikkel om Nedreaas på nittitallet, så jeg veit at det er vanskelig å finne stoff. En ting er å besøke huset på Blylaget eller grava ved Nesodden kirke, noe helt annet er å få tilgang til etterlatenskaper når mesteparten av hennes lille familie ikke lenger lever. Nedreaas sjøl brydde seg antageligvis svært lite om sitt ettermæle.

Men vi veit hun var et levende mennesket i de 81 årene hun fikk leve. Ikke minst går det gjetord om festene hennes i huset Slottet på Blylaget. 40 år bodde hun der. Her skrev hun, stelte katter, la kabal, tenkte revolusjonære tanker, røkte Benson and Hedges fra munnstykke – ja, oppførte seg som en ganske eksentrisk og aristokratisk moskvakommunist. Og lot seg faen ikke pelle på nesa.

Det er særlig bøkene om lille Herdis som Syed vier plass i denne boka. Den lille bergensjenta som har fått ett av de vareste og fineste portrettene i norsk skjønnlitteratur i forrige århundre. Gjennom dette barneblikket fikk Nedreaas sagt det meste hun hadde på hjerte. Her fikk hun tematisert så vel kvinnesak, som klassekamp, fattigdom og dyp urettferdighet. For Nedreaas var en engasjert forfatter, en forfatter med sine meningers mot. Tett opp mot den ofte utskjelte sosialrealismen, men likevel med en sanselighet og konkrete og skarpsindige iakttagelser som også imponerte flere av hennes samtidige kolleger.

Syed konstaterer at Herdis med en oppvekst i arbeiderkvarteret Møhlenpris i Bergen (Sølverstad i bøkene) er en figur som nok ligner en del på forfatteren sjøl. Dermed får hun også anledning til å diskutere virkelighetslitteraturen og Nedreaas sitt syn på denne sjangeren lenge før begrepet ble hva det har blitt etter Knausgårds seksbindsverk.

«En sommer med Nedreaas» er som nevnt ingen fullverdig biografi over forfatteren – den biografien mangler fortsatt – men er likevel blitt et fint minnesmerke over en forfatter som det ikke går flere av på dusinet. Hun har sin egen stil, og derfor ingen direkte etterkommere. Skjønt, når Grethe Fatima Syed pålegger seg sjøl å finne den som er henne nærmest litterært i dag, så faller valget på Per Petterson. Et svært interessant valg. Om Petterson vil føle seg komfortabel med sammenligningen, veit jeg ikke. Men han har i hvert fall ingen grunn til å skamme seg over den.