JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen «Tilbake til Mandalay» av Rosanna Ley ble en bestselger og kom på norsk for tre år siden. På sitt beste er den også en pageturner, den er skrevet etter en lest som får de fleste lesende og nysgjerrige mennesker til å fortsette lesningen. Antagelig fordi den inneholder det viktigste av alt i dette livet: Kjærlighet i rikt monn. Kjærligheten trumfer jo som kjent det aller meste. Og særlig når vi får den på flere plan. Riktig nok er det meste av den vi får servert her av det mer romantiske slaget.

Brorparten av handlingen i denne storyen foregår i Burma, eller Myanmar som landet nå offisielt heter. Eva, romanens hovedperson, får gjennom sin jobb som antikvitetshandler en sjelden anledning til å besøke landet – et land hun har hørt mye om via sin bestefar. For de er begge fra England, og Burma var fram til 1948 en britisk koloni. På slutten av denne perioden, nærmere bestemt under den andre verdenskrigen, tjenestegjorde Evas bestefar i Burma. Da krigen var over ble han tvunget hjem, men møtte Maya, ei dame han aldri glemte. Hun glemte heller aldri ham. Skjønt, de giftet seg med hver sine – de ble aldri et par.

Mesteparten av denne kjærlighetshistorien avdekkes under Evas opphold i Myanmar. Oppholdet blir for øvrig langt mer dramatisk enn hun hadde forestilt seg før avreise. Forfatteren fører en annen sikker bestselgeringrediens inn i fortellingen, nemlig tilløpet til en kriminalfortelling. Det blir aldri riktig spennende før det dukker opp mennesker som bryter loven. Dessuten forelsker sjølsagt også Eva seg i en mann fra landet. Jo, da – dette er vel i bokform det man på filmspråket kaller for et romantisk drama. Helt sentralt i handlingen står også en forsvunnet antikvitet – en halvt løve, halvt drage – som sjølsagt er verdt ufattelige summer. Penga rår, men kjærligheten består.

Jeg har nylig vært i Myanmar. Landet er ett av verdens fattigste. Dette skriver Ley knapt ett ord om. Myanmar har siden 1962 vært et militærdiktatur. Det nevnes i beste fall med en setning i romanen. Diktning er ikke det samme som sakprosa, men poenget mitt er at når forfatteren har valgt å legge handlingen i sitt diktede univers til et konkret land, et sted som eksisterer og har sin egen historie, så blir det noe problematisk å legge inn kulisser som er såpass lite gjenkjennbare som her. Myanmar er et vakkert land med en fantastisk natur og et vell av kulturskatter fra ei tid da landets overklasse styrte det aller meste. Men på gata og i falleferdige blokker bor det i dag mennesker som ikke veit om de overlever morgendagen. Det går sjølsagt an å skape skjønnlitteratur som overser dette, men hvor realistisk det blir – ja, hvor troverdig det blir, det er en annen skål.