JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den svenske dramatikeren Lars Noren (1944-2021) er kjent som hele nabolandets enfant terrible. Det var ikke få han ertet på seg fram til sin død for fire år siden. Ja, mange svensker er forbannet på ham den dag i dag. Å si han er en slags moderne August Strindberg, er temmelig presist, skjønt kanskje var han enda litt mer hardtslående. De seineste årene jobbet han mest med de virkelig utslåtte, de narkomane, de psykiske syke og de straffedømte – men i en tidligere fase var det mellommenneskelige forhold av mer allmenn art han tematiserte. Spørsmålet han ofte stilte var hvorfor vi mennesker har så vanskelig for å holde fred med hverandre, for eksempel i den nære familie. Litt sånn why not make love, not war – riktig nok på Norensk vis.

Norens store forbilder var, ved siden av nevnte Strindberg, de amerikanske realistiske og til dels absurdistiske dramatikerne av typen Arthur Miller, Albert Albee, Tennessee Williams – og framfor alt Eugen O’Neill.

På Torshovteatret går i disse dager «Munchen-Athen», ett av Norens stykker fra tidlig periode. Det er en gang før blitt satt opp i Norge, på Den Nationale Scene i 1990. Hvordan det gikk, veit jeg ikke. Denne gangen, på Torshov, gikk det dessverre ikke så bra. Om det er dramatikeren, regissøren eller skuespillernes skyld, er vanskelig å svare på.

Uansett er det et drama i Norens ånd. En tragedie ikke uten komiske innslag som gode tragedier alltid må ha. Sarah og David, to som har vært kjærester i sju år, setter seg på toget i Munchen for å ta den to døgns lange turen il Athen. Alle som har tatt denne turen, undertegnede inkludert, veit at denne reisen er veldig lang. Særlig klaustrofobisk kan den fortone seg inne i en trang togkupé. At konduktøren ikke er av det mest hjelpsomme slaget, bidrar heller ikke stort. Turen til kjæresteparet skal være en slags test på om de skal flytte sammen når turen er over. I utgangspunktet er ikke dette noen dårlig ide. De fleste veit at på en reise blir mange veldig godt kjente, da får de oppleve hva som er rett og galt, kort sagt funnet ut om de passer til hverandre i gode og onde dager. For begge deler er det som regel nok av på krevende reiser.

På Sarah og Davids reise viser det seg raskt at det er, og har vært, altfor mange onde dager. Skjellsordene flagrer, det blir til og med litt pinlig å være medreisende som vi alltid blir på det intime Torshovteatret der vi nesen får skuespillerne i fanget. Replikkene og sammenhengen mellom dem virker litt rotete denne gangen, men også det er litt av Norens varemerke – den episke tråden blir litt vanskelig å følge. Noen steder får dette et becketts preg og gjør ikke all verden. Problemet er mer hvordan skuespillerne gestalter dette. Det er noe støyende – ja, rett og slett skrikende som virker litt malplassert og unødvendig her. Vanligvis skal det ikke være maktpåliggende å brøle ut Norens replikker, de pleier å være saftige og sterke nok i seg sjøl. Riktig nok er ofte et oppgjør, og opprør, blant elskende som forventer så mye mer av hverandre enn de faktisk får, høylytte kamper, men her går det litt over stokk og stein. De blir for overtydelige og dermed lite troverdige. Tenk på klassikeren «Who is afraid of Virginia Woolf», hvor lite det skal til før balansen forstyrres så mye at det hele ødelegges. I dette Noren-stykket burde den nevnte balanse vært bedre ivaretatt. For det blir ikke noe sterkere om skuespillerne roper kukk og fitte til hverandre sjøl om det kanskje står i manus. Jeg ble dessverre ikke tilstrekkelig berørt av dette stykket sjøl om jeg kjente igjen problemstillingen.