JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Øyvind Holen har bodd i Groruddalen og skrevet bok om landets mest folkerike dalføre – eller drabantbyer på Oslos østkant som han kanskje sjøl ville kalle det. Til daglig er Holen journalist i Dagens Næringsliv, men gjør altså som en god dele andre kolleger av seg: Skriver bøker på fritida, ved siden av eller i permisjoner mellom de journalistiske slagene.

I år har han igjen dukket ned i et tema som er beslektet både med det tidligere nevnte, men også med hiphop-kulturen som han også kan en del om – og skrevet bok om. Nå handler det altså om gettoen. Og det er først og fremst myteknuser han står fram som denne gangen. For Holen har ikke det tradisjonelt og ganske unyanserte synet på gettoen som mange har, det negative som ofte klistres sterkt opp mot innvandrerkulturens bosetting enten i indre bykjerner eller i de billigste boligstrøkene rett utenfor. Som for eksempel Groruddalen i Oslo, der drabantbyene ligger på rekke og rad: Veitvet, Ammerud, Stovner, Lindeberg etc.

Helt innledningsvis skriver Holen følgende: «Har vi gettoer i Norge? Svaret er nei. Men også ja. Nei, vi har ingen bydeler der én minoritet dominerer, og der denne minoriteten lever isolert og under dårlige kår, i områder preget av høy kriminalitet og fravær av offentlige myndigheter. Likevel ser vi stadig at politikere. Samfunnsdebattanter, journalister, kommentatorer og rappere snakker om gettoer i Norge. Bruker man ikke g-ordet, finner man noe som ligner: parallellsamfunn, utsatte boligstrøk, «svenske tilstander» og så videre. Dette er problematisk.»

Det negative synet disse befolkningstette bostedene har fått hos enkelte er gjerne koblet sammen med kriminalitet, rotløshet og skyhøy arbeidsledighet – kort sagt de fleste merkelapper som henges på innvandrerbefolkningen – enten det er førstegenerasjon, andre eller tredje. Dette synet aksepterer ikke Holen.

Han starter sin reise i boka ved å risse opp gettobegrepets historie. Jødegettoer, er jo et kjent ord som nærmest enhver by med respekt for seg sjøl smykket – og smykker – seg med. Deretter reflekterer Holen både over steder i storbyene våre (utenfor Norges grenser, riktignok) som Chinatown, Little Italy etc,- små og middelstore lommer i byene hvor til og med kinesiske og italienske flagg – og ikke minst butikker – dominerer. Og Holen unnlater sjølsagt ikke å sveipe innom den afroamerikanske gettoen, der de svarte gjerne bosatte i de amerikanske storbyene. Det mest typiske og kjente er kanskje Harlem, et gigantisk område nord på Manhattan i New York City. Holen underslår ikke at dette har vært byområder og nabolag der fred og fordragelighet alltid har rådet, men han har et noe mer nyansert blikk på dette enn å gi innbyggerne skylda for gateopptøyer og uroligheter. Og sjøl om Holen tar noen avstikkere til Bergen, Skien, Drammen og Trondheim, så er det hjemme i Oslo han til slutt ender. Og vi får i tur og orden kapitler om den popkulturelle gettoen, den politiske gettoen, gettoparasittene og gettoens framtid.

Den norske drabantbyen vokste fram i Norge under krigen. Lambertseter i Oslo regnes som den første, og de aller fleste ble bygd øst for Oslo. I de seinere årene har utbyggerne tatt noe av den sydlige delen av byen til bruk også – og Bærum, det mest utpregede symbolet i Norge på store eneboliger og rikdom, fikk seg også sin drabantby: Rykkinn.

Nå er ikke Holen den første som skriver om drabantbylivet, for eksempel i Groruddalen. Flere av våre mer kjente samtidsforfattere har minst skrevet seg gjennom en oppvekstroman med handling fra Groruddalen. Per Pettersons Veitvet, Roy Jacobsens Årvoll, Jan Kjærstads og Erik Fosnæs Hansens Grorud – skjønt, sistnevnte har holdt seg langt unna Grorud i sine litterære betraktninger. Til og med sandefjordfødte Dag Solstad har skrevet roman med handling fra Stovner. Så dalføret mangler for så vidt ikke litterær interesse. Og Holen bruker alle disse for hva de er verdt – pluss en god del andre langt yngre forfattere, som for eksempel Zeshan Shakar, det nye stjerneskuddet som også har flyttet fra sin kjære Tante Ulrikkes Vei på Stovner.

Det er gjerne disse drabantbyene der innvandrertettheten er stor som stemples som gettoer – ja, for noen steder ikke til å holde ut. For det er her vi finner «svenske tilstander» som i særlig fremskrittspartiterminologi betyr et sett av problemer vi snarest mulig må bli kvitt: gjerne ondsinnede gjenger som bare er ute etter å slåss og lage faenskap.

Holen presenterer en del tall både når det gjelder kriminalitetsstatistikk og om befolkningstetthet for ulike nasjonaliteter som er noe annerledes enn hva folk flest i utgangspunktet tror, men han underslår aldri at dette er bosteder med et fargerikt fellesskap. Den store forskjellen på Holen og de som lever mest i mytenes verden, er at han klarer å trekke ut alle de fordelene – alt det positive – dette fører med seg av samhold, kulturelt mangfold, identitet og sjølfølelse. For bare å nevne noe av det viktigste.

Som Shakar – og de andre forfatterne jeg har nevnt her – bor heller ikke Holen lenger i gettoen Groruddalen. Med et så positivt syn han har på dette fordums åkerlanskapet som i dag nærmest er en sammenhengende blokkbebyggelse, er neppe grunnen at han ikke vil bo i en innvandrergetto. Og det er langt flere enn groruddalsforfatterne som flytter hjemmefra når de blir voksne.

Holen har skrevet ei god sakprosabok der det til og med var mye nytt å lære for en som aldri har bodd i Groruddalen, men i store deler av sitt liv har reist gjennom Groruddalen til og fra jobben i Oslo sentrum.