JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ida Hegazi Høyer har gjort det til sitt litterære varemerke å skape karakterer som ikke er redde for å kalle en spade for en spade, karakterer som stiller spørsmål ved det etablerte og opplagte – det konvensjonelle. Så også i sin andre roman «Ut» som kom ut for ti år siden, året etter hennes skjønnlitterære debut.

I «Ut» møter vi en jeg-forteller, ektemannen kaller henne litt kjæresteaktig bare for jenta mi, hun er gift med Andreas som hun har sønnen Emil med. Andreas har en såkalt viktig jobb der han hjelper til med å få saker og ting på stell i utviklingsland. Han er derfor en del på reisefot. Han må følge med på at norske utviklingsmidler går til det de skal.

Jeg-fortelleren fikk for ni år siden en jobb på et pleiehjem for folk med ekstreme omsorgsbehov. Siden har hun blitt der, dette er en bokstavelig talt drittjobb.

Romanen handler imidlertid ikke om de to voksnes jobber sjøl om disse også vies en del plass. Mest av alt handler det om fortellerens behov for å leve et annet liv enn det hun lever, et trygt og borgerlig liv der hun, sønnen og ektemannen gjør alle de «riktige» tingene. Oppfører seg høflig mot hverandre og alle andre de omgås. De ser ut til å trives helt greit med det, men gjør hun? Nei, hun slites mellom en kjærlighet og trofasthet til Andreas og hans behov for stabilitet og orden, den trygge tilværelsen uten den store spenningen, og sin egen frihetsfølelse der hun egentlig kan tenke seg det aller meste. Livet er kort, hvem har sagt at det skal leves skjematisk og etter en oppsatt dagsorden?

Etter hvert begynner hun ikke bare å stille utfordrende spørsmål til seg sjøl og sine, hun begynner å mistro det meste hun ser og opplever. Dessuten får hun i stand noen arrangementer på arbeidsplassen som ikke finnes i noen lærebok i pleie og omsorg. Skjønt, fortelleren er mer tro mot livet som sådan, menneskene hun møter, deres reelle behov og ønsker – også når de er litt utenfor allfarvei.

Forholdet på hjemmebane blir mer og mer anstrengt, shall I stay or shall I go? Det er et barn med i bildet her også. Emil skal helst ikke skjønne hva som egentlig foregår. Også det er en del av det konvensjonelle – barn og pleietrengende skal skjermes fra livets realiteter. Men barn er som vi veit smartere enn vi ofte liker å tro.

Det er den prosessen fortelleren går gjennom, og de tankene dette setter i gang hos leseren, denne teksten egentlig handler om. Høyer formidler dette i et presist språk. Her er det verken plass til medlidenhet eller melankoli, her kjøres det ganske rakt på. Samtidig er det slitsomt om du blir med helt inn i fortellerens univers. Det er som kjent ikke bestandig trivelig å være på et sted der grunnen svikter. I litteraturen kan vi tillate oss det, Høyer gjør det. I livet, derimot, er det langt mer vanskelig. Men hvem har sagt litteraturen skal være koselig og til pynt?