JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi har ant det en stund. At det ville komme en ny roman om Elling. Forfatter Ingvar Ambjørnsen har reist rundt i landet sammen med Dagbladets Tom Stalsberg og lest opp fra nyskrevne blogger som Elling har forfattet. Vi som har hørt noen av dem skjønte fort at Elling på langt nær var død og begravet. Og så dukker han altså til slutt opp i igjen i boka «Ekko av en venn».

Elling er imidlertid blitt en god del år eldre siden sist – et sted mellom 50 og 60 år. En mann som av og til må opp for å pisse om natta. Kjell Bjarne, kameraten fra de tre første bøkene – han som Elling spiste flesk og duppe med på den brune Larsen på Majorstua – er død. Dessverre. Elling bruker bemerkelsesverdig lite tid på ham i den nye romanen. Det kan virke som Elling savner Kjell Bjarne mindre enn flere av oss lesere.

Nå kommer Elling fra Drammen og er på vei til Grefsen der han skal leie en sokkelleilighet hos enkefru Annelore Frimann-Clausen. Han starter raskt sitt viltstrømmende fantasiliv og koker opp historier både på ervervet faktagrunnlag og rene spekulasjoner. Sånn bare Elling kan. Likevel syns jeg det går litt tregt i starten av denne romanen – Elling er ikke så gal og kreativ som vi kjenner ham i yngre og mer produktiv alder. Det virker nesten som om forfatteren må skrive seg litt varm. For det kommer, nemlig – etter hvert.

Elling finner en vakker dag ut at han må gjøre som alle andre – han må på Facebook. Men han tør ikke være der under sitt eget navn, så han lager seg en anonym profil. Og så legger han i vei samtidig som han kommenterer både seg sjøl og andre lastet med et vell av fordommer. Dette er fornøyelig lesning. Elling tar mye av Facebook-universet virkelig på kornet. Humoristen Ambjørnsen får boltret seg på sedvanlig sarkastisk vis. I tillegg dyrker han avstandsforelskelser i kassa på Spar-butikken, drar på hyppige besøk til legesenteret (han er en eldre mann) og besøker den litterære kafeen Svanen for å dyrke sine boklige interesser. Fortsatt er han sjenert som få, men våger seg altså av og til ut i det offentlige rom.

Fortellingen tar fullstendig av den dagen en kulturjournalist fra Dagbladet ringer og vil ha et intervju. En avdød poet som Elling tilfeldigvis ble kjent med en gang er plutselig i vinden – Elling kan bli kjendis. Hvordan han forbereder seg til dette intervjuet, nevrotisk og paranoid som bare Elling kan, er strålende beskrevet. Her får vi han i full og fri dressur. Sjølopptattheten, angsten og ensomheten når nærmest nye høyder. Det er morsomt og sårt på en gang – det fanger inn hele den Elling-figuren vi alle er blitt så glad i – den Elling som vi kanskje litt motvillig må innrømme at fins i oss alle. For riktig nok er Elling en ekstrem karakter, men det er nok få av oss som ikke vil nikke gjenkjennende til mange av hans «oppheng» og lettere nevroser. Det er jo denne menneskeligheten som fascinerer – denne dobbeltheten som rommer både det lille og det store, det svarte og det hvite.

På sitt beste skaper Ambjørnsen i denne boka helt uforglemmelige scener. Som for eksempel da Elling i all sin nervøsitet mens han blir intervjuet av dagbladjournalisten instruerer henne om hvordan hun skal gjøre intervjuet og veldig, veldig mye annet. Samtidig er han så pompøs både i det ytre og det indre at det halve kunne vært mer enn nok.

Ingvar Ambjørnsens bøker om Elling er tidvis stor litteratur. Når han får fram det allmennmenneskelige, det gjenkjennbare – når han klarer å løfte det tilsynelatende lille til noe stort og meningsfullt. Når det går opp for oss at vi alle har en Elling i oss. På godt og ondt.