JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den alltid nysgjerrige Thomas Hylland Eriksen rakk også å dukke ned i smarttelefonens forunderlige verden før han sjøl takket for seg så altfor tidlig. Også smarttelefonen skrev han sjølsagt ei bok om med den nesten geniale tittelen «Appenes planet». Boka kom ut i 2021, det har skjedd uendelig mye på teknologifronten siden den gangen – tempoet i denne utviklingen er nettopp ett av mange poenger i boka, men svært mye av det Eriksen skriver om her, også det mer profetiske, er riktig og har slått til med dunder og brak.

Hovedpoenget er sjølsagt den dominante stillingen over våre liv i hele verden denne lille dingsen, som får plass i ei bukselomme, har fått. Få, om noen, klarer seg uten. Og skulle du ha glemt den hjemme en dag, eller mistet den på vei til jobben eller skolen, så er hundre og ett ute. Det er som å mangle en kroppsdel.

Eriksen er heller ikke den eneste som har mye å si om dette fenomenet. Etter hvert har det dukket opp ganske mange bøker som særlig advarer mot denne teknologiske nyvinningen som plutselig ble allemannseie i hvert fall over store deler av den industrialiserte, vestlige verden. Særlig blant middelklassen er den blitt en duppedings som noen til og med har under hodeputa om natta. Verden har blitt mindre, raskere og langt mer detaljert. Og morsommere, mener ganske mange. Kjeder vi oss, tyr vi til smarttelefonen full av apper.

Eriksen, som var en kunnskapssøker av rang, hadde som svært mange av oss et ambivalent forhold til smarttelefonen. Graden av avhengighet, trangen til å sjekke opplysninger hele tida, er for de fleste jeg kjenner et irritasjonsmoment. For noen blir den nærmest et stresselement. For den har jo svaret på så mye. Du trenger ikke huske noe lenger, ikke en gang din kjærestes telefonnummer. Vi tyr i tykt og tynt til smarttelefonen i tide og utide.

Det overrasker vel svært få at også Eriksen har dette tosidige forholdet til smarttelefonen. Blant annet skriver han dette: «Det største paradokset ved smarttelefonen er kanskje at den både øker den personlige friheten og ufriheten på én og samme tid. Den er et redskap for verdens mektigste firmaer til å kartlegge oss for å selge informasjonen videre til andre firmaer som vil selge oss ting, og den kan være et effektivt middel for stater til å overvåke og kontrollere sine innbyggere. Samtidig er den samme dingsen et fantastisk hjelpemiddel til å gi individer mer frihet og fleksibilitet.»

Eriksen avslører i boka at han sjøl er storforbruker av smarttelefonen, og slett ingen person som på et tidlig stadium avviste denne teknologien. Det er faktisk tvert om, han var sjøl tidlig ute. Han har også en spennende filosofisk refleksjon rundt avhengighet og frihet. «At smarttelefonen skaper avhengighet, er ikke nødvendigvis et argument mot den, vel å merke dersom vi snakker om dependence og ikke addiction. Troen på at mennesker, som individer betraktet, bare kan være frie når de er uavhengige av andre, baserer seg på en mangelfull forståelse av vårt artsmessige og eksistensielle særpreg. Den absolutte frihet er en illusjon, ikke fordi vi er ute av stand til å ta valg, men fordi valgene formes av sosiale relasjoner og av deres innramming. Den som tror hun er fri til å velge selv, uavhengig av andre, er ikke bare uvitende om samfunnet, men hun kjenner også seg selv temmelig dårlig.»

Så er det, som med alle Eriksens påstander av mer grunnleggende art, mulig å diskutere dem og protestere, men som vanlig skal du ha gode argumenter for å tilbakevise ham. Det er primært fordi han som regel holder opp motargumentene sjøl, veier dem opp mot sine egne og belyser dette på akademias måte: Pro et contra. Thomas Hylland Eriksen kunne sin Arne Næss, de elementære logiske emnene.

Skjønt, sjølsagt var også han kritisk til mange av smarttelefonens sider. Som dette sitatet viser: «Den mobile teknologien er i stand til å fylle alle mellomrom med informasjon, kommunikasjon og forbruk. Den er en imponerende oppfinnelse, men den er også en trussel mot menneskelig kreativitet fordi den krymper verden samtidig som den utvider den. For når det skjer noe hele tiden, skjer det i virkeligheten ingenting. Det er nemlig bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.»

Vi blir altså friere og mer kontrollert, mer sosiale og asosiale, smartere og dummere. Alt på samme tid. Poenget til Thomas Hylland Eriksen i denne boka er at vi må være klar over dette, at dette er ett av livets mange paradokser som det alltid er lurt å ha kunnskaper om. For som han skriver flere ganger i denne boka: Det er flere både og i verden, enn verken heller.