JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hun har nettopp mistet sin mann, det er depressive tilstander i Guds eget land, the country over all the others – United States of America, hva skal Fern, som hun heter, gjøre nå? Hun elsket sin mann over alt annet, hun flyttet med ham og jobben hans og bosatte seg i the middle of nowhere, i delstaten Nevada, nærmest i ørkenen – eller prærien som det heter på amerikansk. Kan hun leve videre?

Ja, det kan Fern, spilt av skuespilleren Frances McDormand. Skjønt, også selskapet hun jobber for går konkurs, du skal ha sterk ryggrad for å takle ståa. Fern gjør det, men ikke uten omkostninger. Huset mister hun, men bilen – alle amerikaneres aller beste venn – har hun enn så lenge råd til å beholde. Den skal bli hennes hjem fra nå av.

For Fern legger ut på en reise, ut av Nevada og inn i flere andre delstater i Midtvesten der landskapet er karrig, vilt og i hvert fall på vinterstid ikke særlig gjestmildt. Folka hun møter, derimot, de tar imot henne – om ikke med åpne armer, så med en form for kjærlighet som også forekommer meg å være litt amerikansk. We have to survive, babe – we are americans. Og Fern er et grepa kvinnfolk – just like a woman, som Dylan kanskje ville ha uttrykt det.

Hvis Fern har levd et A4-liv til nå (hva veit vi om hennes tidligere liv), så forlater hun dette definitivt nå. Og det er ikke et A3-liv hun søker heller, mer et A5, et liv som nok noen vil si har et noe mindre format. Fern er ikke enig i det. Hun flakker altså rundt i Midtvestens mange stater, ikke på jakt etter meningen med livet, men ofte etter en jobb som kan livnære henne. Ufaglærte jobber vokser ikke på kaktusen omkring henne de heller, hun må ved flere anledninger innom lageret hos Amazone der arbeidsfellesskapet er godt, men arbeidsforholdene ellers som kjent litt så som så. Fagorganisering, for eksempel, det vil de ikke høre snakk om. Unions og United States, de har liksom skilt lag. Ikke en gang som gode venner.

Som antagelig flere allerede nå har skjønt så gjenforteller jeg ikke en historie fra virkelighetens verden – nei, jeg prøver å gi et lynkjapt og kanskje litt rølpete referat fra filmen Nomadland, en film som dro med seg noen velfortjente oscarpriser ved siste utdeling, den går for tida på Vega Scene, men er antagelig snart klar for andre scener enn den i Hausmannsgate som jo ligger litt bortgjemt fra den mer bornerte folkeskikken.

Men tilbake til Fern, ei dame det ikke går mange av på dusinet, så får hun flere tilbud om å leve et helt annet liv, blant annet fra sin søster, et liv mellom tømmervegger og reine laken. Men det vil hun ikke, hun vil være fri som fuglen, hun vil bestemme over sitt eget liv – ja, på en noe annen måte enn den tradisjonelle oppfattelsen av begrepet: Hun vil realisere den amerikanske drømmen. Et nomadisk liv passer henne utmerket. Hennes største utfordring i et så sterkt og altoppslukende pengesamfunn som det amerikanske er at hennes transportmiddel – bilen – også er hennes bolig. Det er ikke bare å bytte ei takrenne når rusten setter inn.

Det er flere hjerteskjærende og rørende scener i denne filmen som gir en stakkar troen tilbake på mennesket. Det handler om å bry seg, om å lytte. Det handler om stillhet. Alt dette forsterkes av en filming, en måte å bevege et ofte bevegelig kamera på, som også er et mesterstykke. Og utrolig nok så er brorparten av «skuespillerne» amatører – de spiller seg sjøl. Og de gjør det med verdighet og bravur.

Det er sagt mye om USA gjennom tidene, ikke minst av sånne tvisynte mennesker som meg, om et politisk kapitalistisk system som digger the survival of the fittest, som kan være umenneskelig i all sin gjengrodde og konservative religiøsitet – et land som har behandlet sine svarte landsmenn og sin urbefolkning på en så simpel måte at det burde få enhver med amerikansk pass til å rødme. Men den amerikanske drømmen har de bevart, troen på sin egen lykkes smed, at det skal være mulig å brette opp ermene, spytte i nevene – og bli rikere enn Donald Trump og fetter Anton.

Nomadland er et vitnesbyrd om at denne drømmen er død, om den noen gang har vært reell. Men Fern bryr seg ikke en dritt om den amerikanske drømmen, dollar og luksus.

Nomadland er en film fortalt i et nøkternt og sobert filmspråk. Vi kunne fort fått en hollywoodvri her for kjærligheten dunster ikke bort på prærien heller. Men Chloé Shao, filmens regissør, har mesterlig nok unngått også denne klisjeen. Da er det heller spedt på med et knippe vakker natur som kan ta pusten fra alle andre enn den svorne urbanist.

Riktig nok har oslokinoene nettopp åpnet igjen, men Nomadland er den beste filmen jeg har sett på lang, lang tid.