JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Utropet «Løype» når du er ute og går på ski er ofte et tveegget sverd. Det er den som går bakerst i et spor som roper og som med utropet ber den foran om å flytte seg – underforstått bakerste løper har bedre fart, mere krefter og vil forbi. Den forreste bør da helst slippe den bakerste forbi. That’s the rules, som det heter på fagsjargongen. Så fins det dem som blir veldig provosert av uttrykket, som syns det er arrogant og snobbete – ja, de blir rett og slett fornærmet. Du må’kke komme her og komme her, liksom. Disse syns det vitner om en løper med altfor overlegen holdning – ja, kanskje en som er litt i overkant sjølopptatt. Kan du ikke bare gå ut av sporet sjøl, ta et par kraftige stavtak til du er forbi, og gå inn i sporet igjen. Foran skiløperen som ikke er like godt trent som deg eller av andre grunner går saktere.

Hva skal vi da si om ei sakprosabok om langrenn og skigåing som nettopp bærer tittelen «Løype»? Og er skrevet av Kjetil Bøhn, egentlig utdannet siviløkonom, men som også har praktisert som journalist. For å slippe katta relativt raskt ut av sekken: Jeg syns boktittelen passer nokså godt til bokas innhold.

Så bør jeg skynde meg å si at denne boka er morsom på sitt beste, den er skrevet av en kar som har vært på mang en skitur – særlig i skimekkaet rundt Nordseter og Sjusjøen – altså i Lillehammer- og Birken-trakter – ja, en oppegående forfatter på alle måter. Den er bare – og dessverre – full av generaliseringer og stereotypier. For eksempel om hvordan menn er, hvordan kvinner er – Bøhn er rett og slett flink til å tenke i universelle båser. Det kan fungere fint ei stund, men etter hvert blir det støyende – og til slutt svært irriterende. Av veldig mange mulige eksempler nøyer jeg meg med dette på side 63: «For menn måles ikke en skitur i kilometer. Den måles i mil. Ellers er den ikke en skikkelig skitur. Du hører ikke på jobben på mandag: ‘På lørdag gikk jeg 11 kilometer på ski’. Da holder man heller kjeft. Langrenn handler om å suse innover vidda, mil etter mil, overvinne elementene og seg selv.»

Mulig dette er en god beskrivelse av Kjetil Bøhn, som definitivt er en mann, men det fanger verken menn generelt eller menn på skitur. Langrenn er heldigvis så mye, mye mer enn dette.

Et annet mindre sympatisk trekk ved denne boka er at forfatteren er innom en del skiløpere, stort sett i eliteklassen – som for eksempel en tidligere polsk kvinnelig eliteløper – og kvier seg ikke for å lire av seg ganske negative karakteristikker. På et syltynt argumentativt grunnlag – ja, rett og slett ganske usaklig blir han her. Mulig det er et forsøk på å være morsom, men jeg lo i hvert fall ikke.

Den helt uhemmede. panegyriske hyllesten av Petter Northug er heller ingen innertier. Skal han skrive en biografi om Northug, bør han gjøre det – ikke blande dette inn i ei bok om å gå på ski.

Det er en del trekk, inkludert forlagets baksidetekst, som tyder på at boka er gjennomgående ironisk ment. Ja, til og med sjølironisk. Det er vel og bra, men sånt fungerer sjelden gjennom 200 sider. Jeg er ingen surpomp som ikke tåler en vits eller en blødme i ny og ned, men når de kommer så tett som her, mister de sin funksjon. Det blir mest kjekkaserier.

Å gå på ski er noe mange av oss liker. Det er en av de idrettsaktivitetene hvor de fleste av menneskekroppens muskler brukes. Vi har forskjellige kropper, ulike måter å gå på ski på – ja, vi har ulike motiver for å nyte skigleden. Det er til og med helt kurant ikke å gå på ski. Sistnevnte gruppe leser kanskje ikke ei sånn bok som dette, og det skal de kanskje være glade for. Vi andre, som nettopp leser sånne bøker, har sikkert ryggrad til å tåle en del av bokas utfall mot skigåere som ikke oppfører seg «på riktig» måte i løypa, eller på annen måte skjemmer ut denne norskeste av alle idrettsgrener.

Nei, gi meg ei skibok som ikke driter ut noen, som inkluderer alle – også dem som ikke syns at langrenn er alt her i verden.