JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Adam Berg er forfatter. 46 år gammel. Vi møter ham da han er i en nokså kritisk fase i livet. Så vel i sitt yrke som i privatlivet. Forfatterskapet er i en blindgate, og hans kone Iris har nettopp fortalt ham at hun har bedradd ham. Vært utro. Noe må gjøres. Når det gjelder forfatterskapet, søker han et stipend fordi han får den lyse ideen at han vil skrive en roman om arbeiderklassen. Politisk radikal som han er mener han at akkurat en sånn roman neppe er skrevet. I hvert fall ikke i moderne tid – en sånn roman kan gjenreise ham som forfatter. Han konkurrerer med over 500 søkere. Utrolig nok får han det ene stipendet på 700.000 kroner. Det ser ut til å lysne.

På privaten går det ikke fullt så bra. Men her er det kanskje lettere å gjøre gode miner til slett spill. Virkelig heavy blir det først når han får vite hvem Iris har vært utro med: en forfatter med navn Frank Durban som på sett og vis alltid har vært en slags konkurrent. Og det er ikke kona som forteller ham det heller, men Durban sjøl.

Stipendet Adam får må han bruke til å skrive denne arbeiderklasseromanen. Siden han sjøl kommer fra middelklassen, og veit lite om hva en virkelig arbeider er eller gjør, må han gjøre litt research. Han sjølproletariserer seg, eller driver deltakende observasjon, som det heter på fint. Og får etter hvert jobb i Kiwi.

Dette er ramma for Jens M. Johanssons sjette roman «Lavterskeltilbud», en roman som er en svir å lese i all sin sarkasme. Her er mye satire som trimmer lattermusklene. Adams korte liv i kassa på en dagligvareforretning og hans seinere refleksjoner i bokbading på litteraturhusets scene, er fornøyelig. Men det ville ikke vært morsomt om ikke Adams bokprosjekt var blodig alvor. Han går virkelig inn i dette med de mest ambisiøse og seriøse hensikter. Han får det bare ikke helt til.

Heller ikke en kortvarig gjenopptagelse av et vennskap med en gammel radikaler og opprører fra skoledagene, blir noen braksuksess. Eller bilturen med faren, en gammel raddis han også, der de er på vei til Ulsteinvik for å hente en båt som skal vise seg ikke å eksistere andre steder enn i farens hode.

Artig nok er det Frank Durban, Adams erkerival, som ikke bare kommer med tittelen til bokprosjektet, men som også blir valgt ut av forlaget til å samtale med Adam når boka endelig foreligger. Og tittelen er sjølsagt nettopp «Lavterskeltilbud». Dermed blir det hele en slags metatekst, altså en roman som handler om seg sjøl. Og teksten er vel heller ikke helt fri for sjølbiografiske elementer.

Mot slutten kommer det fram at Adam en gang skrev morsomme romaner, en evne han i hvert fall ifølge sin mor har mistet. Dette passer dårlig med Jens M. Johansson som med «Lavterskeltilbud» har skrevet en gjennomgående morsom tekst. Om den er det mesterverket som romanen skulle bli, eller en slags ultimat arbeiderklasseroman, kan sjølsagt diskuteres. Aller mest er den kanskje et godt eksempel på hvor lite treffende sånne merkelapper egentlig er.

Den østerrikske og døde forfatteren Thomas Bernhard nevnes flere ganger i romanen. Han er blant flere ting spesielt kjent som en illsint kritiker av det meste som kunne gå galt her i verden. Og lot dette sinnet gjennom sine romankarakterer ofte komme til uttrykk i sammenhengende monomane tirader. Adam Berg er en sånn figur. Skjønt, Johansson har en form og skrivestil som ikke ligner Bernhards. Men det er som kjent flere veier til Rom.