JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ni reflekterende år bak lås og slå

Andreas Ribe-Nyhus:
Fengslet
En personlig beretning om fortvilelse og håp
Cappelen Damm 2022

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren av denne boka, Andreas Ribe-Nyhus, ble i 2010 dømt til en fengselsstraff på 15 år etter et drap han ikke benektet, men likevel mente var gjort i nødverge. Retten var ikke så lydhøre for hans forklaring, og dommen ble streng. Forfatteren var akademiker, filosof, og havnet altså bak lås og slå. Først på UIlersmo, deretter i Halden fengsel for til slutt å sone de siste to og et halvt årene på fengselsøya Bastøy mellom Horten og Åsgårdstrand.

Denne boka, som er hans første (og til nå eneste), handler om hans liv og tanker mens han sonet dommen som i praksis ble på ni år. Mesteparten av teksten er skrevet under soningen.

Ribe-Nyhus er der de aller fleste norske fanger i det som regnes som ett av verdens beste kriminalomsorger er – han har ett og annet kritikkverdig å fortelle. Det har han også sin fulle rett til å gjøre, de fleste som på en aller annen måte har hatt kontakt med kriminalomsorgen veit at den langt i fra er perfekt. Verken som soningssted eller som arbeidsplass. Skjønt, hvis valget står mellom å sone sin straff i fengsel eller jobbe der, vil nok de fleste velge det siste.

Et fengsel er et sted hvor makt utøves, et sted der hierarkiske strukturer merkes svært godt. Og sjølsagt merkes dette bedre for de som er nederst på stigen, fangene, enn for de andre. Derfor er det ingen grunn til å betvile en personlig beretning som denne, men det er samtidig viktig ikke å generalisere og hevde at Ribe-Nyhus’ virkelighetsbeskrivelse er den eneste sanne. Skjønt, fordelen med akademikeres refleksjoner rundt et langt fengselsopphold er ofte at de er litt mer nyanserte enn fortellingene til de som har et noe mindre ordforråd og utelukkende kaster skitt på alt og alle. Ribe-Nyhus’ fortelling er derfor absolutt interessant lesning.

Han maler del steder med ganske bred pensel, men gir også en del konkrete eksempler på opplevelser han har hatt (han ble løslatt i 2019). Og han gjør dette heldigvis uten at han går til angrep på navngitte personer. Noen få av de ansatte vil kanskje kjenne seg igjen, mens medfanger han omtaler nevnes bare ved fornavn. For oss lesere vil dette framstå som en fornuftig anonymisering.

Intellektuelle i norske høyrisikofengsler er i klart mindretall. Det er ikke så ille her til lands som for eksempel i USA, men det er stort sett arbeiderklasse og andre med noe mindre materielle ressurser, som blir fengslet også hos oss. I motsetning til en annen intellektuell som satt i fengsel ett år kortere enn Ribe-Nyhus, den nylig avdøde Arne Treholt, er forfatteren av denne boka ikke bare kritisk til systemet, men også til ganske mange av de fengselsansatte. Han mener svært mange av dem overser fangenes behov – ja, oppfører seg ganske arrogant og avvisende – noe som slett ikke er i tråd med hva de er utdannet til. Om Ribe-Nyhus’ beskrivelser er sånn noenlunde korrekt, er oddsene derfor dårlig for at skal kunne rehabiliteres, endre seg, under sitt fengselsopphold. I perioder, særlig den første tida i fengslet, er han da også svært langt nede. Det meste er bokstavelig totalt helgrått. Men etter hvert skjønner han at han sjøl må gripe tak i situasjonen, også den som oppleves som vond og uverdig, kanskje er ikke alt så menneskefiendtlig og destruktivt. Kanskje trenger han ikke kritisere alt og alle hele tida. Dette fører jo ikke til noe likevel. Og heldigvis kommer vendepunktet. Uten det ville dette neppe vært noe å skrive ei bok om heller. Fokuset blir mer og mer rettet mot frihetsberøvelsen, at det er den som er straffen – og ikke minst begynner han å tenke på hva han skal gjøre og hvem han vil være når han en dag har sonet ferdig. Denne vendingen i tankeprosessen, i hele følelsesregistret, gjør noe med ham. Han starter på et doktorgradsstudium i filosofi, han blir mer arbeidsom og konsentrert i sin fengselshverdag. Til slutt møter han kjærligheten også. For heller ikke den kan fanger leve foruten.

Ei lekse lærte Andreas Ribe-Nyhus i fengselet, kanskje langt grundigere enn i noen lærebok i filosofi – at friheten ikke skal tas for gitt. Og han lærte i praksis hvor verdifull friheten, den fengslede mennesker så totalt mister, tross alt er.

Warning
Annonse
Annonse