JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Sånn er første vers av Nordahl Griegs berømte dikt «Til ungdommen». Det er skrevet i 1936, i fredstid – men krigen var i anmarsj. Mye kan sies om Nordahl Grieg, men særlig glad i krigen var han ikke. Han mistet sågar livet i den.

Og kringsatt av fiender er vi blitt ettertrykkelig i dag også. Krigene raser, i Midtøsten og i Ukraina. Bomber, kuler, krutt – lemlestede kropper, død og elendighet. Og om ikke alt dette er nok, så «kriges» det også verbalt, holdningsmessig og ideologisk om hvordan de pågående krigene skal møtes, stoppes og vinnes. For de må jo slutte snart. Har Jens Stoltenberg, den tidligere generalsekretæren i Nato rett når han påstår at slutten på krigen i Ukraina bare kan nås gjennom mer våpen, altså ei opprustningslinje. Eller er nedrustning veien å gå – at det bare fins en vei til fred, og at fred er veien.

Diskusjonene går i det politiske miljøet, og i de tusen norske hjem. Hvilke virkemidler er de riktige? Og så fins det dem som mener at diskusjonene så langt har vært litt for unyanserte, enigheten har vært altfor stor. Ikke minst på den politiske venstresida. Der har til og med en god del mennesker delvis skiftet standpunkter siden sist, og mener for eksempel at Nato kanskje ikke er så ille likevel. Deler av norsk arbeiderbevegelse, antagelig et ganske lite mindretall, er rett og slett uenige med hovedlinja både i Arbeiderpartiet, SV og Rødt. I hvert fall ønsker de å nyansere, stille kritiske spørsmål. Sånt blir det sjølsagt, og heldigvis, ei bok av.

Boka «Stopp våpenkappløpet» er redigert av Roy Pedersen, mangeårig leder av LO i Oslo og Sigurd Allern, mangeårig ansvarlig redaktør av Klassekampen. Allern har også skrevet ved siden av forordet sammen med Pedersen et par sjølstendige kapitler i boka som til sammen inneholder 20 kapitler.

Og allerede tittelen indikerer at dette er en slags motbok, ei bok som stiller mange spørsmål ved det rådende flertallssyn på venstresida. Og den er skrevet av venstresidas egne. Begrunnelsen redaktørene gir er at de vil opplyse, de vil nyansere, men de vil også kritisere. Kritikken retter seg først og fremst mot det våpenkappløpet som skjer i hele den vestlige verden for tida, mot Nato, mot USA og mot det de aller fleste artikkelforfatterne mener er en nokså ensidig kamp mot særlig Russland, og at løsninger er mer våpen. De er rett og slett redde for den militariseringa de ser rundt seg, også i Norge. Og ikke minst hvilke konsekvenser dette kan få for velferden og naturødeleggelsene. De forsøker å få gehør for en alternativ fredspolitikk der nedrustning kanskje er det viktigste virkemiddelet. Uten at de noensinne er i tvil om hvem som startet, og har ansvaret, for den brutale krigen i Ukraina.

I bokas forord skriver de to redaktørene blant annet dette: «En fredsbevegelse må gjenreises som en sjølstendig, samlende og demokratisk kraft både nasjonalt, i Europa og internasjonalt. Norge må undertegne FN-forbundet mot atomvåpen, si opp de amerikanske basene, kampen for Norden som atomvåpenfri sone må gjenreises og ingen nye atomvåpen utplasseres i Europa. Et nytt rustningskappløp må stanses.»

Også tidligere statsminister og arbeiderpartileder Thorbjørn Jagland har en interessant artikkel i boka som han har kalt «Krig er ikke uunngåelig». Personlig tror jeg Jagland løfter fram et viktig perspektiv når han skriver: «Krigen i Ukraina kunne også vært unngått med en klokere politikk fra Vesten etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Vesten og kapitalismen hadde seiret. I seiersrusen er det alltid vanskelig å holde tilbake. Privatiseringen ble presset fram. I stedet for å bruke muligheten til å skape en ny orden i Europa der Russland kunne inngå, valgte amerikanerne og Europa å ekspandere sine institusjoner rundt Russland». Dette er klok tale, og som Jagland også skriver: hans ærend er ikke å frita Russland for det ansvaret at det var de som startet krigen, men å prøve å forstå hvorfor de handler som de gjør. Et sånt perspektiv er aldri feil når politikk skal analyseres. Du bør ha innsikt i din motparts motiver.

Et annet perspektiv som flere av artikkelforfatterne er inne på er USAs atomvåpenbaser i Norge, det som en gang var offisiell norsk politikk at aldri skulle skje. Einar Gerhardsen var som kjent streng her. Fredsaktivist og tidligere journalist Bitte Vatvedt har skrevet en artikkel om dette som hun avslutter sånn: «Det er en katastrofe at vi blir forledet til å tro at jo mer vi ruster opp, desto tryggere blir vi. Spesielt katastrofalt er det når det er atomvåpen på begge sider i opprustningsspiralen.»

Så vil det antagelig falle noen tungt for brystet at denne boka også kan lese som en til tider ganske sterk kritikk også av de politiske partiene SV og Rødt. Sånt gjør ingen dessverre ustraffet, krangler av mer eller mindre uforsonlig art har ridd den politiske venstresida omtrent siden Arbeiderpartiet ble dannet i 1887. De er eksperter på å krangle med hverandre. Personlig mener jeg at kritikken som framkommer i denne boka ikke er mer enn det de bør tåle – ja, den er faktisk både sunn og opplysende. Synne Høyforsslett Bjørbæk, som er gruppeleder for Rødt i Nordland fylkesting, spinner litt videre på tankene om at den russiske invasjonen ble gjennomført for å stoppe vestlig innflytelse i Ukraina og dermed for å sikre russiske sikkerhetsinteresser, altså Jagland-linja. Hun skriver følgende: «Slike betraktninger har imidlertid blitt nærmest utillatelige, også internt i SV og Rødt. Selv om det er bred enighet om at hovedansvaret for invasjonen ligger på Russland som angriper, er det likevel verdt å spørre om det kan være noe i at Natos østutvidelse og den opplevde innringingen av Russland kan ha påvirket russiske vurderinger, både før og under krigen».

Dette er etter min mening, og som allerede anttydet, et betimelig spørsmål.

Og så er det andre synspunkter og resonnementer jeg ikke fullt ut deler, men jeg er glad for at jeg har fått tatt del i dem. Det er uenigheter som bringer verden framover, det er uenigheter som stadfester at vi lever i ett demokrati – det er av uenigheter vi lærer noe nytt. Men å anmelde ei bok er ikke å forsøke å gjendrive synspunktene i den, men å fortelle hva de handler om.

Nordahl Grieg var som nevnt ingen krigshisser. Det viste han ikke minst i de to vakre siste versene av «Til ungdommen». De går som kjent sånn:

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!