JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Stian Bromark er en veletablert sakprosaforfatter med flere bøker bak seg. Noen av dem handler om en tematikk tett relatert til land som Tyrkia og Hellas. Hans forkjærlighet for middelhavslandene har aldri vært vanskelig å få øye på. Og med sterk interesse, øker som regel også kunnskapen. Et tema han imidlertid ikke hadde særlig peiling på var oliven. Og det opplevde han åpenbart som en mangel når kona eier et familiested øst på Kreta, like ved Chania, og fordi de gjennom mange år dermed hadde besøkt denne ferieøya hyppig.

I 2021 bestemte han seg for å bli «greker» - det vil si å skaffe seg en olivenlund på Kreta. Derfra har han åpenbart ikke sett seg tilbake. Nå fem år seinere har han valgt å gi ut ei bok om hva han har lært på denne reisen. Og hvorfor hans egen lidenskap nærmest har tatt helt overhånd. La meg si det med en gang: Du trenger verken ha peiling på oliventrær og oliveninnhøsting for å like denne boka – nei, du trenger ikke ha noe forhold til oliven i det hele tatt. Heller ikke forfatteren visste så mye for noen år tilbake, men du verden for en kunnskap han har tilegnet seg siden 2021.

For denne boka handler om så mye mer enn oliven sjøl om det sjølsagt er den grønne tråden i fortellingen. Det kanskje fineste av alt er at han bringer seg sjøl inn i historien. Og viser seg å framstå som bemerkelsesverdig lite sjølhøytidelig. Han skjuler aldri sin uvitenhet der denne er reell og forteller bramfritt om egne tabber og til tider nerdete ideer og tankegods. Han er heller aldri i tvil om at Hellas, og særlig Kreta, er paradiset på jorden – i hvert fall er det der den beste olivenoljen produseres og ekspertisen fins. Bromark viser også at han har lært seg en del greske ord og fraser og siterer gjerne fra den rike greske kulturhistorien. Enten det dreier seg om den mytologiske gudeverden eller de greske filosofene og dikterne. For eksempel Homer med sitt mesterverk Odysseen. Dette er god kulturhistorie både for leg og lærd, flettet inn i historien om hvordan han sjøl skal bli en best mulig olivendyrker. Han drar ofte paralleller og sammenligninger til vinproduksjonen i middelhavslandene, de han er så ekstremt glad i, og som regel er det oliven som vinner. Ja, han snakker om olivenoljen som om den skulle være den beste vinen. Og han mener, og viser, at den kan brukes til det aller meste – ikke bare til steking i panna som jeg i min villfarelse lenge har trodd. Men Bromark skal ikke ha noe dritt, han går for og sikter mot det beste. Det skal være exstra virgin, det beste av alt. Der ligger lista, der er målsetning. Ikke fordi han skal selge den og bli rik, men for å gi bort til venner og bekjente. På veien fram dit fungerer han nærmest som en olivenoljemisjonær.

Men han opptrer ikke aleine i denne boka. En del lokale eksperter får komme til orde med det de kan. Og det er ikke lite. Kona Marit har dessuten en liten, men viktig birolle, og er en slags antagonist når forfatterens ideer tar altfor mye av. Hele inngangen til det hele skjedde nemlig i 2019. En høstdag, og om lag dagen etter at den første av tre unger hadde flyttet ut av familieredet, foregikk denne dialogen:

«Vi trenger et prosjekt, sa jeg.

Vi kan pusset opp badet, svarte Marit.

Jeg blir glad av å se på oliventrær, sa jeg.

Du trenger ikke eie dem for å se på dem, svarte hun.

Olivenolje er skikkelig bra for helsa, sa jeg.

Vi kan kjøpe den i butikken, svarte hun.

Men jeg vil lage min egen, sa jeg.

Vi er nordmenn, svarte Marit.»

Dette er ingen dårlig inngang til ei sakprosabok. Måten Bromark veksler mellom det dypt personlige, og til tider både sjølironiske og morsomme, er definitivt det som gjør denne boka til en fin leseropplevelse. Dette er fortellende sakprosa på sitt beste. Konkret og abstrakt, jordnært og reflektert på samme tid. Pluss at boka også er en lærebok, riktig nok på et svært smalt felt. Skjønt, smalt og smalt – Bromark brenner også for et grønnere og mer menneskevennlig samfunn med sunne mennesker. Da er ikke minst kostholdet viktig. For alt henger som kjent sammen med alt.

Helt mot slutten av boka tar forfatteren opp turismens inntog særlig i de middelhavslandene vi nordmenn ofte betegner med samlebegrepet Syden. Her er han langt på vei enig med de fastboende som kanskje syns vi turister i for stor grad har invadert landene deres, og bidrar mest til forsøpling og det som verre er. Skjønt, noen tjener jo penger på oss også da, men de har allerede hogget ned sine oliventrær. Og det er ifølge Bromark den rene, skjære dumskap.

Den eneste innvendingen jeg har til denne boka, og den er liten, måtte være at av og til blir det vel mye faktaopplysninger, tall, prosenter og sammenligninger over hvem som er best og nestbest på dette feltet. Hvor mye jeg har lært om olivenens fortreffelighet på de fleste av livets områder, er jeg derfor litt usikker på. Men en ting veit jeg: Neste gang jeg står på Kiwi og skal velge meg en steke-olje, så kommer jeg til å velge olivenolje, helt garantert. Antagelig også extra virgin på grønn flaske sjøl om den er langt dyrere enn alt annet. Det ville aldri ha skjedd uten Stian Bormarks Min greske olivenlund.