JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg – vi har møtt ham før hos Dag Solstad. I to romaner tidligere, nå i Solstads siste roman opptrer han for tredje, og siste gang. Første gang var han altså på Kongsberg, og huskes kanskje best for at han simulerte lam etter en oppdiktet ulykke i Baltikum. Da satt han i rullestol. Bløffen ble oppdaget etter hvert, Hansen ble dømt for trygdesvindel og sonet sin dom i Oslo fengsel.

Andre gangen vi møter Bjørn Hansen er han på besøk hos sin eneste sønn i Bø i Telemark. Men tida går, og nå i Solstads siste roman har Bjørn Hansen blitt 77 år (ett år yngre enn forfatteren) og har slått seg ned i en ettromsleilighet på Grønland i Oslo. Han bor aleine. Det moderne samfunnet interesser ham midt på ryggen. Det eneste som har appell er litteratur. Leiligheten er kledd med bøker fra gulv til tak på alle fire vegger. Og de er ordnet etter et svært personlig system. Først alfabetisk etter land, så kommer forfatter. Smusslitteratur er det lite av – om noe.

Men en dag dukker svigerdatteren opp. Med seg har hun barnebarnet Wiggo. Han skal begynne å studere litteratur på Blindern, men har ikke noe sted å bo. Kan han bo hos bestefar? Vel, kan og kan – han flytter i hvert fall inn.

Boka er en typisk solstadroman. De lange, assosiasjonsrike setningene følger på hverandre i noe som ligner det uendelige – avsnittene er det få av, og refleksjonene, som det altså er mange av i hver eneste setning, holdes på et intellektuelt høyt nivå. Hadde Solstads forteller vært litt sintere, litt mer monoman, ville en sammenligning med den østerrikske Thomas Bernhard vært på sin plass. Men Solstad er ikke helt der, han har aldri vært noen bernhardepigon – Solstad har sin egen stil.

Hva handler det så om denne gangen? Først og fremst handler det om døden. I romanen fører Bj. Hansen, som hovedpersonen for det meste kaller seg, til og med samtaler med sin avdøde mor og far – særlig førstnevnte. Hansen er dessuten opptatt av sin egen død, ikke helt unaturlig tatt alderen hans i betraktning. Og sinnelaget. For han er nemlig ganske mett av dage – han er noe i nærhet av å være akkurat så umoderne som forfatteren Solstad pleier å presentere seg som i intervjuer og lignende. Uten at jeg med det påstår at Bjørn Hansen er Dag Solstad.

Helt mot slutten av denne korte romanen dukker også Wiggos kjæreste opp i leiligheten. Da tennes det en gnist i den gamle mannens mentale tilstand, men det er litt vanskelig å si hvordan dette skal tolkes. Flere enn meg har vært innom at dette kanskje er en metoo-kommentar fra forfatterens side.

«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» er altså en umiskjennelig roman fra Dag Solstads side. Den er et verdig punktum for en slags trilogi. Den kan absolutt stå på egne bein, men leser du de to første, finner du ut at de er noe mer vitale enn denne. At Bjørn Hansen sliter med å holde seg i live er både forståelig og logisk – gitt forutsetningene. Men det er sider ved en sånn resignasjon som ikke nødvendigvis er verken en fest eller et fyrverkeri å lese om.