JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Saabye Christensen sa og tenkte veldig tidlig i sitt forfatterskap at han ønsket å beherske mange sjangre i litteraturen fordi han ville å leve av skrivingen, og ikke av stipender. Og han har bevist gjennom et langt forfatterliv at det målet nådde han. Han er ikke bare en utmerket romanforfatter, men også en glimrende og vel etablert lyriker. Som ganske ofte har fått musikk og melodier til tekstene sine. Med romanen «Omagiu» viser han også at han innenfor samme sjanger er i stand til å variere tema og måten å skrive på.

For her er Skillebekk, Fagerborg, Frogner og Oslo vest forlatt. Nostalgien fra 1960- og 1970-tall er fraværende. Her er det ingen guttegjenger med pubertale problemer eller tidlig håravfall, her er det helt andre – og kanskje langt dystrere virkeligheter som råder. Her hører ingen av hovedpersonene på The Beatles.

Hovedpersonen heter Ion Pauker. Vi møter ham først som liten gutt hjemme hos sine foreldre. Faren er glassmester. Vi er i et navnløst land, men det går ganske raskt opp for leseren at landet ligner Romania. Flere paralleller røper akkurat det. Den personen alle ser opp til i dette landet, ja offisielt forguder, er Kapteinen og hans kone, i romanen bare kalt Mor. Kapteinen er en dårlig skjult kopi av den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu, som levde mellom 1918 og 1988 og var et helvete på jord. Og akkurat som Ceaușescu er Kapteinens høyeste ønske å bygge et slott, her kalt Folkets Palass, et gigantisk bygg som krever 700 arkitekter, ufattelig med penger og andre av landets ressurser.

Bokas hovedperson Pauker blir etter hvert også viklet inn i dette byggeprosjektet og er sjølsagt like lojal til Kapteinen og Mor som alle andre. Det er et skremmende samfunn Saabye Christensen her beskriver. Konspirasjoner florerer. Og den totale lydighet råder. Pauker ofrer også sin far på Kapteinens alter. Alle lever for at Kapteinen skal ha det best mulig. Blant annet på en offisiell reise til Norge hvor lite faller i smak hos Kapteinen.

Men hva betyr romanens tittel? Jo, Omagiu er et rom i dette enorme Folkets Palass. Et rom innerst i fjerde etasje i den vestre fløyen. Dette var ærens rom, her ble ordener, medaljer og laurbær oppbevart. Disse måtte passes på og pusses med jevne mellomrom. Det var Paukers jobb. Derfor ble han kalt Ordenkansellist eller bare Ordensmann. Han nøt stor tillit. Og skjøttet sitt verv på en måte som bare underdanige kan.  

I virkelighetens verden raknet det for Ceaușescu. Folket gjorde opprør, og diktatoren med kone ble brutalt henrettet. Mens palasset hans ble tatt over av andre, og Romania seilte inn i post-kommunismens tid med alle de problemene dette også førte med seg. Kapteinen, Mor og det totalitære samfunnet lider akkurat samme skjebne. Og omtrent der slutter romanen.

Det varme språket som er så karakteristisk for Saabye Christensens romaner fra vestkant-Oslo eller Sortland i nord, er her byttet ut med et ganske ufølsomt språk. Iskulden råder. At det kler innholdet, skulle være unødvendig å påpeke. Kanskje mer oppsiktsvekkende er det at romanen av og til glimter til med ganske morsomme partier. Samtidig viser forfatteren som vanlig høy språklig bevissthet. Leken med ord, og leken med klisjeer har blitt noe av et varemerke for Saabye Christensen. Om ikke på samme blødmefylte måten som for eksempel Kjartan Fløgstad, er han usedvanlig bevisst på finurligheter på setningsnivå. Som denne: «… og når to personer som later som ingenting står ansikt til ansikt med hverandre er det mer om å gjøre enn noensinne å holde masken.» Sånne lignende formuleringer er det flere av, og fungerer som friske pust i en dystopisk roman som likevel heldigvis ender sånn rimelig bra. Romanen har sterke likhetstrekk med George Orwells klassiker «1984».

Skjønt, det er liten tvil om at forfatteren her har skrevet en advarende roman om vår tid. Ei tid der det blir vanskeligere og vanskeligere å ta til motmæle. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke har lov, men fordi vi har mistet evnen eller at det ikke er noen vits da ingenting betyr noe lenger. Saabye Christensen forsøker å slå et slag for uenigheten, for viljen til å motsi seg det konvensjonelle, opplagte – ja, det herskende og rådende. Kanskje er det som hos Ibsen og Dr. Stockmann, selveste folkefienden i norsk litteratur, den kompakte majoritet han vil til livs, eller i hvert fall rokke litt ved.

Jeg ser ikke bort fra at flere fans av Lars Saabye Christensen vil grine litt på nesa av denne romanen fordi den er så langt unna kjernestoffet hans. Og kanskje er «Omagiu» heller ikke den aller beste han har skrevet, men hans toppnivå er så høyt at du trenger ikke å nå det for å ha skrevet en roman absolutt verdt å lese.