JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som kjenner skuespillerne i den nå aktuelle kinofilmen ”Bird”, men gode var de alle sammen. For her er vi så langt unna Hollywood og Los Angeles som vel mulig. Vi er i Kent, sørøst for London, et sted de snakker alt annet enn skoleengelsk. Vi er hinsidig fattigdom og relativt vanlig elendighet. Skjønt, karakterene bor innendørs, men svært trangt. Hvem som jobber, og hva de jobber med, er litt uklart.

Hovdpesonen er Bailey. Hun er 12 år gammel og misfornøyd med hårsveisen. Dessuten liker hun dårlig at faren Bug, en nærmest hyperaktiv fyr impregnert av fargerike tatoveringer, som skal gifte seg igjen og at halvbroren Hunter, som ikke kan være mange årene eldre enn henne, skal bli pappa. Det siste liker faren Bug svært dårlig sjøl om også han ble en svært ung far. Sjølinnsikt er imidlertid ikke det som utpreger karakterene i denne filmen. De lever fra dag til dag, og tar det livet byr. Pappa Bug har dessuten få tak i en merkelig lilla kjole som Bailey skal bruke i bryllupet. Heller ikke dette er hun særlig fornøyd med. Hvordan klarer Bug å brødfø familien? Han har fått tak på en frosk som utvinner et narkotisk stoff i slimet når det blir spilt musikk, for eksempel Coldplay. Et relativt originalt filmatisk og narrativt grep.

Om ikke dette var nok, dukker det opp en merkelig karakter, nemlig Bird. Hva han heter, er han sjøl ikke helt sikker på, men han kaller seg det fordi han på et vis ligner litt på en fugl. Han er et foreldreløst barn på jakt etter sin far. Bird og Bailey finner raskt tonen, omsorg har ingen av dem opplevd så langt i livet. Kanskje er det akkurat det de begge skjønner – de har på en måte et stumt språk sammen. Gjenkjennelse kalles det kanskje. Bird går i en kjole og har en ryggsekk klistret til kroppen. Han er snill som et lam om han ikke blir urettferdig eller stygt behandlet. Han blir det i en scene i filmen. Da bryter helvete løs.

På et vis er dette et klassisk opplegg for en sosialrealistisk film og fortelling fra britisk underklassemiljø. Og vi er nok innom denne sjangeren, men den er noe langt mer enn det. Særlig påfallende er det ekstremt håndholdte kamera som stort sett følger de fleste scenene. Det gir et ganske heftig preg når det stormer som verst, og filmen er på det mest eksistensialistiske. Tempo er ganske høyt, og sceneskiftene er mange. Fuglemetaforen er en gjennomgående tråd gjennom det hele.

Politisk? Sjølsagt, men ikke i den tradisjonelle moralistiske varianten. Her er ingen «bevegelser» eller forening eller noe annet kollektiv som fører kamper for skakkjørte personer som ligger nede med brukket vinge. Her vises livet fram i all sin gru om du har trukket et dårlig lodd. Mange her har nettopp det. Menneskene vi møter har bare hverandre. Men det viser seg at holder, i hvert fall så lenge filmen varer. Hva som skjer etter at rulleteksten er ferdig, er ikke så godt å si. La oss håpe det gikk bra. Med Bailey, Bug og Bird.