JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historiker, kriminolog og journalist Aage G. Sivertsen har skrevet en mengde bøker. For tre år siden ga han ut ei bok som kanskje har blitt mer aktuell i disse dager enn enkelte liker. Sivertsen har grepet fatt i episoder i Arbeiderpartiets 136 år lange historie og funnet en del kritiske øyeblikk for partiet hvor maktkampen i ulike former har utspilt seg. Få vil nok være uenig at det meste av det han skriver har hendt, men noen vil sikkert spørre om det er nødvendig å rippe opp i akkurat dette nå mens partiet er sengeliggende med vond rygg. Jeg tror ikke denne boka løser noen verdens ting for den situasjonen Arbeiderpartiet nå er i, men – om noen ikke skulle ha fått det med seg – så dokumenterer boka enda en gang at søndagsskolen er det andre organisasjoner enn Arbeiderpartiet som står bak – på Youngstorget deles det ikke ut epler og glansbilder – der og i smugene rundt har noen snakket sammen. Sivertsen sveiper innom utallige personstrider i partiet, og bakom synger Einar Gerhardsen i mange av dem. Historikerkollega Harald Berntsen har tidligere vist at landsfaderen slett ikke var noen pusekatt, Sivertsen følger opp dette. Infamt? Spekulativt? Nei, det syns jeg ikke. Verken Johan Nygaardsvold, Oscar Torp eller Torbjørn Jagland er blitt behandlet med silkehansker i dette partiet – offentligheten tåler å få gjentatt akkurat det. Og kanskje er det sånn at en og annen partikamerat, lojal eller illojal, lærer litt også.

Sivertsen veit hva han holder på med – han kan både arbeiderbevegelsens historie og Norges historie, han er ikke på jakt etter å skade Ap. Gerhardsen ettermæle er kanskje det som får mest riper i lakken, men det tåler landsfaderens etterlatte. Å få gjentatt, og noen steder også nyansert, at bak Gerhardsen snille og velmenende ytre, skjulte det seg også en beinhard maktpolitiker. Han levde og åndet for å bedre arbeiderklassens kår, da kan du ikke gå stille i dørene. Verken den gang da, eller i våre dager. Gerhardsen grep makta fordi han visste det samme som Olof Palme at politikk, det er å ville.

Sivertsen stiller i boka også spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet tilsynelatende har skjøvet de mange stridighetene under teppet – og dermed overlatt til pressen og partiets motstandere å fråtse i dem. Helt inn i moderne tid ser dette ut til å ha forfulgt partiet. Moderne kommunikasjonsteori burde ha lært partiledelsen at dette sjelden er noen god strategi. Hvis du er åpen, har du større muligheter til å ta brodden fra andres kritikk – er du lukket, begynner nysgjerrige å dikte, ofte i konspiratoriske termer, og den diktningen kan ta de villeste veier. Både på individplan og gruppeplan er du mye tryggere hvis du sjøl tar regien over din egen fortelling, ikke lar andre ta den. Her har det nok sviktet en del for Arbeiderpartiet gjennom tidene, i hvert fall er dette en undertekst jeg leser i denne boka.

Sivertsen farer over mesteparten av partiet historie. Det starter med Tranmæl, som heller ikke var noen pusekatt, og avslutter med Hadia Tajik og Trond Giske som kanskje mest minner og tigre i bur. Personlig syns jeg det er litt rart at så intellektuelt oppegående personer som de to sistnevnte, klarer å vikle seg inn i så mye strid og tåpeligheter. Men det viser vel bare at politikk er praksis, ikke skrivebordsteori – og at klimaet i det politiske landskapet er så tøft og følelsesladet at de færreste skyr de mest infame midler. And the winner takes it all.

Den vondeste konflikten i boka å lese om syns jeg er den mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland, med en litt tafatt Odvar Nordli stotrende i kulissene. Steen blir framstilt litt mer stakkarslig enn det er grunnlag for, men striden med Gro viser til fulle hvor brutal toppolitikken kan være – og sikkert er – når det blåser nordavind fra alle kanter. Og kanskje er noen «utrenskninger» av denne typen helt nødvendige, men for oss som sitter utenfor, virker det rått og hensynsløst – og er kanskje nettopp med på å skape politikerforakt. Kan ikke de oppføre seg som folk, så trenger vel ikke vi heller – liksom.

Det er ikke sikkert de aller mest skarpskodde historikere med peiling på arbeiderbevegelsen vil lære så veldig mye nytt av denne boka. Sivertsen støtter seg på tungt kildemateriale og «orakler» som Hans Olav Lahlum og Finn Olstad. Det gjør han lurt i.

Boka «Arbeiderpartiets maktspill» framstilles på omslagets baksidetekst som «en komprimert dokumentar om de styggeste maktkampene i Arbeiderpartiet». Det er ingen dårlig eller unfair beskrivelse.