JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når en norsk filosof med Jürgen Habermas som læremester og en dansk sosiolog som også har vært ute ei vinternatt før skriver et kampskrift på knappe 150 sider (eksklusivt fotnoter og litteraturhenvisninger), så kan det bli ramsalte saker. Og det har boka «Hva skal vi svare våre barn?» blitt. Det er en slags brannfakkel der de store miljøspørsmålene står på spill. Det handler om plast i havet, om regnskog som trues, om en natur som trues, om en oljeutvinning som har løpt fullstendig løpsk – ja, det handler på et overordnet plan om forbrukersamfunnet. Forfatterne henviser en del til Karl Marx, men de kaller ikke den rådende produksjonsmåten – stort sett verden over – for kapitalismen. Dem om det. Det er nokså uvesentlig akkurat i denne sammenhengen sjøl om man ikke skal kimse av bruken av begreper.

Det handler altså primært om miljøkrisa. Forfatterne Vetlesen/Willig er bekymret. For ingen av våre politikere holder i nærheten av hva de lover. Uansett politisk partitilhørighet. Det blir mest ord, ord og forbannet løgn. I boka angripes vår livsstil, her angripes sosiale medier og et manglende politisk og etisk engasjement. Konformiteten og lojaliteten rir oss, mener de – vi protesterer ikke nok mot en utvikling som går i fullstendig gal retning. Og når ikke vi gjør det – altså vi voksne som burde vite bedre – så gjør ikke barna våre det heller.

På side 137 blir vi presentert for følgende utsagn, en slags oppsummering: «Den voksende produktiviteten, den økonomiske veksten, konkurransen, som er blitt et mål i seg selv, og som er blitt tvangsmessig, i den grad at man stempler seg selv som en «taper» i det øyeblikk man bryter ut av den, må erstattes med vektlegging av kvalitet. Vår omgang med naturen bør derfor reguleres av spørsmålet: «Hva tillater naturen – jorden, skogen, havet – at vi dyrker, sår og høster på dette stedet?»».

Det er ikke dårlig formulert sjøl om forfatterne kanskje her som på enkelte andre steder i boka burde lært seg den elementære Knut Faldbakken-doktrinen: Det er ikke forbudt å sette punktum – i hvert fall ikke når setningen nærmer seg tre kilometers lengde.

Det er to intellektuelle tenkere og til vanlig forskere som har skrevet denne boka. Her er de indignerte, delvis sinte og litt utenfor sine vanlige «nøytrale» akademiske posisjoner. Sånne skulle den norske bokheimen hatt mange flere av. Kunnskapsrike skribenter som ikke orker å sitte stille i båten, men som engasjerer seg når verdens urettferdighet viser seg i all sin grufullhet.

Det er ikke til å underslå at det det er langt mellom de optimistiske anslagene her – det går mer i moll enn i dur. Det vil kanskje falle noen tungt for brystet, det vil kanskje føre til at noen kaster boka i veggen. Ikke gjør det, dette tåler du – la deg heller inspirere til sjøl å ta et krafttak i eget liv. For miljøet, for et bedre samfunn i

framtida – for et samfunn som barna våre vil ha glede av å leve i. Lite vil glede forfatterne mer enn akkurat det. Tror jeg.