JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Petimeter og partikamerat

Hege Ulstein:
Tillitsmannen Martin Kolberg
Aschehoug 2021

Aschehoug

jan.erik@lomedia.no

Martin Kolberg sier et sted i boka at noen biografi om han ikke kommer på tale. Men det løftet holdt han ikke, nå foreligger det en omfangsrik bok skrevet av Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen. Forfatteren har intervjuet Kolberg en rekke ganger, hun har intervjuet en mengde mennesker, den er ikke skrevet i jeg-form, men med det Ulstein kaller en tydelig forfatterstemme. Skjønt, synsvinkelen, analysene og oppfatningene er Martin Kolbergs. Dette er med andre ord en såkalt autorisert biografi. Og dermed kommer naturlig nok Kolberg svært godt ut av det. Så om han var så skikkelig som politikere, så redelig som menneske som denne boka presenterer, er derfor ikke så godt å vite. Vi tror det nok sånn denne boka er blitt, men helt sikre kan vi jo aldri være.

Og spør du for eksempel Thorbjørn Jagland eller Trond Giske, så får du nok et noe annet svar. Men disse har ikke villet bidra i boka, de har ikke svart på forfatterens henvendelser. Så får de begge to også så hatten passer – Jagland særlig i første del av boka da han fortsatt var utøvende politiker. Mens Giskes ettermæle sett gjennom Kolbergs briller er at han ikke satte partiet først, men seg sjøl.

Det berømte broderlige vennskapet mellom de to barndomskameratene Jagland og Kolberg preger mye av første del. Jagland kommer svært dårlig fra det. Et rosende ord i ny og ne får han, men bitterheten etter å ha blitt sviktet – sånn Kolberg ser det – ligger ikke bare på linjene i denne boka, men også mellom dem. Boka føyer seg i det hele tatt fint inn i historien om Arbeiderpartiet som alt annet enn en søndagsskole.

Men rett skal være rett – det er mye politikk her også. Veldig mye. Kolberg framstår i like stor grad som Jagland gjør i sine biografiske bøker som en politisk nerd. Totalt oppslukt av samfunnsutviklingen, borte og hjemme, og sitt kjære Arbeiderparti. Lojalitet er en merkelapp som synes å passe godt på Martin Kolberg, en mann som i mye kan minne litt om sin navnebror Martin Tranmæl. Glad i fagbevegelsen, autoritativ, engasjert – og en politiker som aldri fikk de store vervene i partiet. Med noen unntak, sjølsagt. Kolberg var tross alt partisekretær i en periode, det var mer enn Tranmæl oppnådde. Skjønt, Kolberg kunne nok tenkt seg en statsrådspost eller to, men sånn ble det ikke. Og til slutt ble han sviktet av dagens partileder Jonas Gahr Støre også. Men, alt for partiet – Kolberg ble lei seg, men tok også politiske skuffelser av personlig art med rett rygg. Hans kollektive innstilling sånn den framkommer i denne boka er i vår individualistiske tid nesten rørende å lese.

Det er først og fremst en politisk biografi, et politisk testamente, dette. Riktig nok behandles også oppvekst, familieliv og dramatiske hendelser på privaten, men vi blir ganske raskt presentert for politikeren. Som tittelen indikerer: Tillitsmannen. Organisatoren. Først på det lokale planet hjemme i Lier, deretter via AUF, Utøya og til Youngstorget og Løvebakken. Det er litt av en klassereise for en arbeidergutt som ikke en gang har lært seg engelsk. Kolberg er en rettferdighetssøker, det måtte bli Arbeiderpartiet. Og han forteller at han aldri kunne gjort det samme som Jagland: stemt SV i sinne og frustrasjon.

Et artig innslag i boka, sånn det også var i virkeligheten, er beskrivelsen av Kolbergs deltakelse i NRKs satireprogram «Nytt på Nytt» der duoen Arne Strand og Martin Kolberg «sjokkerte» de fleste med å være som to fnisende guttunger i puberteten. Gro Harlem Brundtland, en politiker Kolberg både har jobbet tett med og har den dypeste respekten for, måtte i nevnte TV-program tåle en og annen kommentar.

Det mest imponerende med denne biografien er nok hvordan forfatteren har fått så mange av Kolbergs bekjente – faktisk over 100 – til å kommentere og bekrefte situasjoner av mer kontroversiell art. For sånne er det en del av på dette nivået i politikken, og sånne gjør seg alltid best om de blir verifisert og kommer direkte fra opphavet.

Ulstein har vært politisk kommentator i mange år, hun kjenner det politiske landskapet. I flere av de begivenhetene hun her skriver om var hun sjøl til stede. Det er merkbart sjøl om hun ikke rendyrker det eller gjør store poenger ut av sin egen tilstedeværelse. Dette styrker boka.

Som alle biografier om ledende politikere i Arbeiderpartiet blir også denne et spennende bidrag til arbeiderbevegelsens historie. Boka er grundig kilde- og fotnotebelagt, den er stort sett kronologisk presentert, den er troverdig sjøl om den også sikkert vil skape debatt av typen «sånn var det ikke, men sånn». Diskusjonen føres videre, det er sånn det skal være. I politikken, i livet.

Det er fristende å trekke fram et berømt sitat fra Bibelen, første brev til korinterne 13.13, det som går sånn: «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Og vri litt på dette, legge det i Martin Kolbergs munn og si: Men størst av alt er kjærligheten til Arbeiderpartiet.

Annonse

Flere saker

Annonse