Postindustrialismens helvete

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva gjør en svensk familie på to voksne og tre barn, den eldste 17 år, når pappa må i fengsel og mamma er arbeidsufør? Psykisk syk. Omtrent der starter Peter Grönlunds siste sosialrealistiske film med tittelen «Goliat».

Hovedpersonen i denne filmen er 17 år gamle Kimmie, eller bare Kim. Han er en snill og omsorgsfull tenåring som ofte blir banket opp av kameratene. Han blir mobbet fordi familien hans er rar, noe som i denne sammenheng mest betyr at de er fattige. Kim har det mest i kjeften, til faren Rolands store fortvilelse. Roland er nemlig sønnens rake motsetning, en barsking med tatoveringer i både hue og ræva, en fyr som mener vold må utøves når det er nødvendig. For Roland er det nødvendig ganske ofte. Han har vært narkotikalanger i flere år, dette er et tøft miljø. Når han får en fengselsdom på 16 måneder, er det sønnen Kim som må overta farens rolle. Her handler det som nevnt om en familie som må forsørges. I den lille svenske byen langt ute på landsbygda vokser ikke jobbene på trær. Det antydes at det en gang eksisterte industrivirksomhet her, men den tid er forbi. Nå ligner stedet mest en spøkelsesby.

Kim har imidlertid et lite problem – eller skal vi kalle det en utfordring? Han vil ikke bli som sin far, han vil ikke bli en kriminell. Roland forsøker å dra ham med i gjengen, men dr er han tydelig ukomfortabel med tingenes tilstand. Kim er forelska i Jonna som skal reise fra bygda for å begynne i læra i storbyen 30 mil unna. Kim drømmer om det samme, han må lære noe – han må få seg en ærlig jobb der dette er å oppdrive. Mor og far syns ikke dette er så viktig – skolebøker hva faen er det? Her gjelder det å overleve, her gjelder det å beholde hus og hjem.

Dette er langt fra en optimistisk film. Vi er definitivt ikke i Hollywood. I kinosalen hvor jeg så filmen var det bare to mennesker i tillegg til meg. Hva de tenkte når rulleteksten kom, veit jeg ikke. Sjøl var jeg fullstendig blåst. Rystet. Skulle Kim reise eller skulle han ikke? Skulle han satse på framtida for seg, men ikke for familien? Hva med kjærligheten, den største av alle følelser? Jonna vil gjerne ha Kim med, men tør han? Livet er faen ingen dans på roser, livet er langt og tornefullt. Hva er kjærlighet mot brød og ubetalte strømregninger?

Filmen er sosialrealisme på sitt beste. Den har fått flere filmpriser i vårt naboland. Og er fullstendig blottet for moralisme eller politiske løsninger. Eller bortforklaringer. Her er det på en måte jungelens lov som gjelder. Survival of the fittest.

Og sjøl om det ikke løser noen verdens ting, så spør jeg meg sjøl: Hvor i all verden er Barnevernet?