JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mangeårig politisk kommentator i NRK Magnus Takvam har igjen skrevet bok. Denne gangen kaller han den memoarer. Han sluttet i NRK for et par år siden på grunn av kanalens pensjonsregler, men er fortsatt aktiv som frittstående kommentator for Altinget.no. Kort tid etter at Arbeiderpartiet tapte valget i 2001, og Stoltenberg måtte overlate statsministerjobben til Kjell Magne Bondevik, skrev Takvam boka «Arbeiderpartiets fall» hvor han nettopp forsøkte å analysere dette valgnederlaget. Takvam har aldri, og heller ikke i denne nye boka kalt «Tett på makta», lagt skjul på at han er opptatt av Arbeiderpartiet. Hans hovedbegrunnelse for det er at dette partiet ikke bare har bygd landet etter krigen, men fortsatt er det partiet – ørnen blant partiene – som det meste i norsk politikk kretser rundt. Og det er et både ærlig og avklarende standpunkt.

La meg gjøre det noe uvanlige og ta «Tett på Makta» sin største svakhet først: Den har fått en uheldig todeling. I all hovedsak handler boka om Takvams refleksjoner rundt sitt vanskelige yrke, og om hvordan han har jobbet. Her trekker han fram helt konkrete saker, samtidig er han god til å reflektere rundt både sin egen metode og mer allmenn journalistisk praksis – altså også hva andre kolleger gjør og ikke gjør. Her er Takvam til å kjenne igjen fra sine grundige, veloverveide og saklige kommentarer fra NRK-tida. Men av for meg ganske uforståelige grunner, så vier han en av sine andre lidenskaper, nemlig miljø- og klimapolitikken, også svært stor plass. Og i disse partiene blir han på en måte ikke kommentator lenger, men politiker. At han kan dette feltet godt levner han ingen tvil om, men hadde ikke dette fortjent ei egen bok? Uansett så bryter særlig kapittelet «Klimapolitikken har sviktet» med den memorerende stilen boka ellers er ført i. At Takvam stikker hodet fram, og markerer at han sjøl også er et politisk menneske, har jeg ingen ting imot – han gjør jo det, om ikke annet indirekte, i de andre kapitlene også. Poenget mitt er at dette «sjangerbruddet» ødelegger litt av tonen i boka – ja, det virker nærmest litt uredigert. Så er det sagt.

Siden jeg sjøl også fra tid til annen beveger meg i noe av det samme landskapet som Takvam, er det kanskje naturlig at det er hans refleksjoner rundt hvordan det er å gli ut og inn av et miljø der du har landets toppolitikere på en armlengdes avstand, som fatter størst interesse. For dette er sjølsagt ikke mediepolitisk uproblematisk. Hvor tett skal du være? Er du venn eller fiende – eller ingen av delene? For du må ha kontakt med politikerne om du skal dekke den løpende politiske situasjonen – som kjent foregår mye av hverdagspolitikken utenfor talestolene og de ferdigskrevne dokumentene. Du må kort sagt ha et stort kildenettverk om du skal kunne gjøre denne jobben godt. Noen få spekulasjoner er både lov og kan friske opp en kommentar, særlig hvis du spiller med rimelig åpne kort, men du står alltid i fare for at noen forsøker å lure deg, forføre deg – kilder i dette miljøet har nesten alltid en bevisst agenda som de ikke bestandig deler med deg. Du må kort og godt være kildekritisk, men aldri bli paranoid. Denne balansegangen er vanskelig, og den skriver og tenker Takvam veldig mye klokt om.

For han tar med oss lesere bak de politiske kulissene, særlig i bakrommene på Youngstorget hvor Arbeiderpartiet og fagbevegelsen holder til. I korridorer og møterom som Haakon Lie har lært oss at det ikke fins noen søndagsskole. Særlig forholdet mellom politikere og mediene er Takvams hovedanliggende i denne boka. Og dette gjør han på en svært personlig måte. Her er tvil og tro på egen dømmekraft, her er åpenhjertige avsløringer av situasjoner og saker hvor han sjøl har bommet. Takvam er alt annet enn en bedrevitende journalist. Hans refleksjoner er rett og slett gode å lese, og ikke minst fine å bryne sine egne refleksjoner mot. Både fordi han er kunnskapsrik, og fordi han er redelig og ærlig – sånn nok mange også husker han som stemmen bak mikrofonen i NRK. Enten han sto i Stortingets vandrehall, på Løvebakken eller i en eller annen landsmøtesal.

At Takvam ser noen mørke skyer i horisonten for den politiske kommentatoren – ja, for det politiske klimaet og forholdet mellom politikerne og journalistene, kler også denne boka godt. Og heldigvis gjør han ikke dette under det entydige banneret: Alt var så mye bedre før. Dessuten liker jeg godt at han viser en fin dose av ydmykhet overfor sin egen rolle i alle disse årene som «politisk orakel». Journalistikken verken skal eller noensinne vil fange hele virkeligheten, den vil alltid være subjektiv – og i en del uheldige tilfeller også tidsbestemt og overfladisk. Så blir det medienes oppgave å forhindre at lettvintheter ikke skjer altfor ofte. Magnus Takvam både belyser denne problemstillingen i boka, og har vist gjennom mange år som journalist, at han har tatt dette på blodigste alvor i sin egen praksis.