Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Biografier kan ofte bli rene festskrift. Biografen er gjerne en stor beundrer av den som skal biograferes og har vanskeligheter med å holde den distansen som alltid er nødvendig om et portrett skal bli virkelig godt. Og så fins det en avart av dette perspektivet, det motsatte perspektivet der biografen har lite eller ingenting godt å si om den som biograferes. Denne typen biografier regnes gjerne som såkalt uautoriserte, det vil si tekster som den biograferte ikke verken har godkjent eller har spesielt grunn til å være fornøyd med.

Den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen hører med til denne sistnevnte kategorien med sin biografi «Putin. Mannen uten ansikt». Ja, bare tittelen på boka anslår at dette ikke er noen hyllingsbok. Og skal vi tro henne er det en temmelig despotisk mann som i dag mer eller mindre regjerer Russland på egenhånd. Det vil si: Han har som alle eneherskere noen håndplukkede hjelpere.

Når Sovjetunionen raknet, så raknet det skikkelig. Det meste kom ut av kontroll, Gorbatsjov begynte å miste troverdighet – eller var det reformene som var mistenkelige? Russerne er ikke det mest endringsvillige folket verden kjenner. Supermakten Sovjet var i ferd med å forsvinne, noe måtte gjøres – for å si det med Lenin. Boris Jeltsin, og folkene rundt ham, skjønte også dette og tok over hele dette omfangsrike landet etter et kupp i 1991.

Men det ble fort klart at heller ikke Jeltsin holder evig, han ble relativt raskt preget av alder og ansvar. Han måtte se seg om etter en etterfølger. Gessen bruker mye plass på å beskrive denne prosessen, og får vist at også Putin – Jeltsins etterfølger – er håndplukket. Her følges tradisjonen helt tilbake til tsartiden.

En gang var Vladimir Putin en laverestående offiser i KGB før han fra en ganske anonym tilværelse i kulissene bak Jeltsin plutselig er dette gigantiske rikets mektigste mann. Nå gjør han tilsynelatende som han vil, han endrer på de lovene som passer hans egne prosjekter og framtidsplaner best. Er situasjonen så ekstrem som Gessen beskriver i denne boka, så er det vanskelig å snakke om noe stort systemskifte i landet. Utenfor bokas permer er det vel også en voksende tendens til motstand. Feministjentene i Pussy Riot er vel antagelig bare toppen av isfjellet når det gjelder motstanden mot Putins maktutøvelse og samfunnsforståelse. Verken kvinners rettigheter, generell ytringsfrihet eller aksepten av homofile er særlig framtredende. Og katastrofen med atomubåten Kursk og behandlingen av terroristene som beleiret teatret i Moskva, levner Putin mye ære. Også Putins behandling av den opposisjonelle og tidligere verdenseneren i sjakk Garry Kasparov blir viet plass i boka. Skjønt det nyttet lite for han å gjøre noe heller. Gessen skriver: «Som sjakkmesteren Garry Kasparov hadde erfart, var det å ha penger og være populær og ha retten på sin side ikke nok til å påvirke systemet. Bare en som befant seg på innsiden, kunne få monolitten til å sprekke.»

I denne boka får Putin skylda for det meste som er galt med riket, og drapene på en rekke journalister de seneste årene – ikke minst Anna Politkovskaja – må han også ta ansvaret for. Leseren er aldri i tvil om at vi har med en skurk i politiske klær å gjøre. Det er svært sannsynlig at forfatteren har rett i det meste som framsettes mot Putin, men det hadde ikke forringet boka om den hadde inneholdt en motforestilling eller to også.