JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er litt av en story den avtroppende kulturminister og venstrepolitiker Abid Raja serverer i sin nye bok. Mannen er født i Norge i 1975, men har både pakistansk mor og far. De kom til landet noen år tidligere. Og de tok med seg sin egen kultur til Norge, forståelig nok. Også reglene om hvordan barn skal oppdras. Skjønt, det er mange elementer i farens barneoppdragelse som ikke står i noen bøker. Eller er nedfelt i tradisjonell pakistansk kultur. Og det er her Abids personlige historie kommer inn. Han er nemlig ikke helt fra naturens side sånn faren skulle ønske han var, og det unnlater han ikke å meddele sin sønn. Men dette er mye mer enn en far-og-sønn-bok, den handler aller mest om Rajas klassereise. Og den er av det solide slaget. Hvem skulle tro at han en dag skulle ende opp først som forsvarsadvokat – og til slutt helt inne i Kongens råd. Abid Raja har sine egne teorier om hvorfor det gikk sånn, og de kan du lese om i denne medrivende fortellingen som spiller på de fleste av en gjennomsnittlig lesers følelsesregister. Forfatteren er åpenhjertig, sjølutleverende og på sitt beste engasjerende. At faren ikke akkurat er noen helt i denne boka er til å forstå, men kanskje burde han også fått kommet til orde litt mer enn han gjør? Abid Raja elsker Bollywood, det er også til å forstå. Og det preger boka.

Grunnleggende og litt enkelt sagt fins det to typer biografier: Sjølbiografien og biografien som andre har skrevet. «Min skyld» tilhører førstnevnte kategori. Og det er ofte en noe annen skål når det gjelder objektivitet. Som leser vinner du ofte en del på både intensitet og autensitet når det er den biograferte sjøl som står bak teksten, men samtidig går noe av troverdigheten tapt. En sjølbiografi blir alltid ganske subjektiv, men sjølsagt i varierende grad. Også Raja ser sitt liv i relasjon til andre, men det er hele tida hans blikk vi ser historien fortalt gjennom. Riktig nok er han en mann med gode evner til sjølrefleksjon, det skal han ha, men det er likevel ikke store rom for tvil i denne boka. Den er og blir en heltehistorie, en fortelling om gutten som mot alle odds forbannet seg på at han skulle bety noe, være verdt noe – ja, vinne landet og sin elskede Nadia. Det siste ser det ut som han har klart greit, det andre sliter han vel fortsatt med.

Et spørsmål jeg gjerne skulle ønsket at han hadde stilt i boka er hvorfor han ble Venstremann. Dette er ikke så opplagt, han kunne like godt ha havnet lenger ut på den politiske venstresida. Skjønt, i all sin liberalisme og åpenhjertighet er det også noe erkekonservativt ved Abid Raja. Som med den kulturen hans foreldre kommer fra.

Den samfunnsinteresserte Abid Raja popper absolutt opp i boka, men det partipolitiske holder han på avstand. Det kler stoffet. Dette er først og fremst en personlig klassereise, ikke en politisk.