JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, det har vært et horribelt år! Nå begynner også bøkene å få det med seg. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek er som vanlig tidlig ute med sine refleksjoner i bokform. «Pandemi!» har han kalt boka som han skrev allerede i løpet av pandemiens første uker og der han blant annet skriver dette: «Plutselig ‘bare var den her’, den nye fienden. En usynlig fiende, et virus – noe helt annet enn en ‘aggressiv stat’ eller en ‘terrororganisasjon’. Vi kan ikke opprette diplomatiske forbindelser med et virus. Vi kan ikke innlede fredssamtaler med et virus. Finnes det en løsning? Finnes det håp?»

Løsningen gir definitivt heller ikke Zizek, men han peker på en del trekk ved den måten vi har valgt å reagere mot dette covid-19-viruset på. Ikke overraskende er han noe forundret over en del av virkemidlene. Han understreker hvor vanskelig dette er, hvor lite vi egentlig veit. Han undrer seg på om denne ikke-rør-meg-praksisen er veien å gå. Og om den skal vare evig. Han skriver for eksempel dette: «En ting er sikkert: Ingenting løses ved fortsatt isolasjon, ved å bygge nye murer og opprettholde karantenene. Det som trengs, er helt og holdent betingelsesløs solidaritet og global samhandling, en ny utgave av de vi en gang kalte kommunisme.»

Altså verken mer eller mindre: Kommunisme.

Hva han mener med sitt kommunismebegrep er noe mer uklart, han definerer seg vel som en marxist, men vil definitivt ikke tilbake til øst-europeiske tilstander. For akkurat som flere og flere andre intellektuelle også poengterer, er han opptatt av at vi må lete etter kollektive løsninger. Vi må samhandle, ikke isolere oss. Vi må ikke sette noe som helst først – verken oss sjøl eller Amerika. Nasjonal populisme eller en idealisert solidaritet mennesker imellom, har han lite sans for. Isteden sverger han til dette: «Den pågående krisen demonstrerer klart og tydelig at alle og enhver har alt å vinne på internasjonal solidaritet og samhandling; vil man overleve, er internasjonal solidaritet den eneste rasjonelle og selviske løsningen.»

Mer konkret er filosofen dessverre ikke.

Litt mer konkret er han imidlertid i beskrivelsen av den situasjonen vi har vært i siden mars måned. Skjønt han er på ingen måte den eneste som påpeker at pandemien slår ulikt ut, at den rammer Jørgen Hattemaker langt hardere enn Kong Salomo. Som han skriver: «Det er de fattige som virkelig ønsker å ‘komme seg tilbake på jobb’; de rike derimot, kan bare bli værende i sin komfortable isolasjon. At mange av oss kan holde seg hjemme, avhenger av at det finnes folk som ikke har mulighet til å isolere seg: helsearbeidere, de som produserer og leverer matvarer, de som sørger for fortsatt forsyning av strøm og vann. Og så har vi flyktninger og immigranter som ikke har et ‘hjem’ de kan isolere seg i. Hvordan kan man insistere på at det går an å praktisere sosial distansering i en flyktningleir der tusenvis av mennesker er blitt internert?»

Det Zizek framfor alt understreker i denne boka er betydningen av global samhandling, troen på vitenskapen og folks tillit til hverandre. Konspirasjonsteorier har vi lite brukt for. En post-pandemisk tid roper på en samfunnsendring. For det må være noe iboende galt med systemet vårt når denne pandemien kunne komme så brått på, mener filosofen, som har skrevet en bok nummer to om samme tema. Den er enda ikke oversatt til norsk, men blir det forhåpentligvis snart. Det er aldri bortkastet å lytte til Slavoj Zizek.