JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En av årets mange bøker om 22. juli er skrevet av tidligere SV-politiker og partinestleder, nå redaktør, Snorre Valen. Og den er ikke så overraskende mer politisk enn de fleste av de andre bøkene om temaet. I starten er den nærmeste en samtale mellom Valen og Eskil Pedersen, AUF-lederen den fryktelige dagen da terroren hjemsøkte regjeringskvartalet og Utøya. Men etter hvert tar Valen over ordet sjøl, og temperaturen stiger. Riktig nok var også Pedersen en av de politikerne som ganske kort tid etter 22. juli 2011 ville starte et politisk oppgjør, men ifølge en del annen litteratur og intervjuer han har gjort, avsto han av ulike grunner. De fleste har nok tilgitt Pedersen for akkurat det valget, han hadde nok av andre oppgaver å ivareta.

Trønderen Valen, derimot, var et stykke unna Oslo og Utøya den dagen, men hadde mange venner som var på øya i Tyrifjorden. Og han viser med denne boka ikke bare politisk brodd, men også et nært vennskap med arbeiderbevegelsens viktigste ungdomsorganisasjon og parti. Valen hører definitivt ikke til dem som hater Arbeiderpartiet og gir ørnen blant partiene skylda for alt som er vondt og galt her i verden. Nei, da er han mer opptatt av den andre sida i norsk politikk – høyresiden generelt og Fremskrittspartiet spesielt. Hvor lenge skal de få spille offer, hvor lenge kan de få ytre innvandringsfiendtlige tanker – ja, hvor lenge kan de få drive sin mest ytterliggående politikk i ytringsfrihetens navn uten at noen tar til motmæle og kaller en spade for en spade? Valen nærmer seg spaden gradvis etter som teksten skrider fram. Og han nærmer seg terroristen som han nekter å forklare oppførselen sin til ved hjelp av psykologi eller feilslått familiepolitikk. Det har andre gjort, dit vil ikke Valen. Terroristens handlinger var politiske, mener Valen, og da må de også møtes med politikk. Terroristen hadde en slags teori, eller en ideologi som det fører en viss praksis med om du ønsker å være konsekvent – om du ønsker å la liv og lære være ett. Behring Breivik fulgte dette – han gjorde det han sa han skulle gjøre, han forsøkte å ta livet av så mange politiske ungdommer han bare kunne. Ungdommer som han mislikte tankene til. For terroristen var liv og lære ett. Så hvorfor skal det ikke være sånn for oss andre også? Det er et spørsmål som Valen ikke stiller eksplisitt – men implisitt i boka. Hvorfor sa vi ikke den gangen som nå at Behring Breiviks forskrudde ideer er tanker vi ikke vil høre, tanker vi ikke deler, tanker vi mer enn gjerne debatterer og motsier? For handlingene til terroristen var vi alle fra ytterste venstre til nesten ytterste høyre enige om at var forkastelige, men tankegodset – hva skal vi gjøre med det? Hva mente høyresiden om det? Per Sandberg og Sylvi Listhaug, for eksempel, for bare å nevne de mest åpenbare og høylytte – hva mente de om at terroristen en gang tross alt hadde delt tankegodset til Fremskrittspartiet? Å stille det spørsmålet er ikke det samme som å si at det var dette partiet som sto bak terroren, at det var Fremskrittspartiets skyld. Valen er nemlig like klokkeklar som resten av venstresiden hele tida har vært at det kun er en skyldig for denne terroren, nemlig terroristens sjøl. Og at dette var en helt bevisst politisk handling, gjort med vitende og vilje – med overlegg. Her snakker vi ikke om utilregnelighet.

At Fremskrittspartiet i denne tiårsperioden etter terroren med jevne mellomrom har forsøkt å framstille seg sjøl som offer, hører også med til den historien Valen vil fortelle i denne relativt ordknappe, men ganske rasende, boka. Her trenger ingen å spille offer, eller trekke det såkalte offerkortet – Arbeiderpartiet og deres ungdomsorganisasjon var det eneste offer. Punktum.

Valens bok er som nevnt temperert, men jeg mistenker ham likevel for å ha ambisjoner om å samle alle politisk tenkende mennesker mot alt som smaker og lukter av rasisme, fremmedfiendtlighet og høyreekstremisme. Og kanskje er det litt som med miljøkrisa: Det haster!

Så hva venter vi egentlig på?