JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet i Norge er en unik konstruksjon» – dette skriver Stein Aabø i sin nye bok med den herlige tittelen «Noen av oss har snakket sammen», en tittel som for øvrig historiker og SV-politiker Hans Olav Lahlum også har brukt i en av sine bøker, også det ei bok om arbeiderbevegelsens historie, men likevel noe helt annet.

Bøker med arbeiderbevegelsens historie som tema har vind i seilene for tida – det gleder oss med nerdetendenser når denne fascinerende historien fortelles ut fra stadig nye vinkler.

Stein Aabø, tidligere journalist og kommentator blant annet i Dagbladet, har skrevet bøker om arbeiderbevegelsen før – den siste en svært lesverdig biografi om SV-rabulisten Stein Ørnhøi. Nå har han beveget seg inn i ekte sosialdemokratisk landskap – ja, på selveste Youngstorget.

Som kjent stormet det en del rundt arbeiderbevegelsen på 1920-tallet. Partiet som ble født i Arendal i 1887 delte seg først i 1921 da noen «høyreavvikere» forsvant, deretter forsvant noen «venstreavvikere» i 1923 da Norges Kommunistiske Parti så dagens lys. 1927, derimot, er et langt lykkeligere år. Da kom ikke bare utbryterne fra 1921 tilbake til Det Norske Arbeiderparti, men det var også året partiet sammen med Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (som i 1957 skiftet navn til dagens LO) dannet Samarbeidskomiteen – temaet for Aabøs bok. Og det er disse 94 årene Aabø følger i denne boka. Han får heldigvis fram at en av de viktigste arkitektene bak Samarbeidskomiteen er den ofte glemte LO-lederen Ole O Lian.

Boka er blitt så mye mer enn historien om Samarbeidskomiteen, den er på sett og vis blitt ei bok om det nære samarbeidet mellom det største partiet i Norge i store deler av historien – ørnen blant partiene som Jens Arup Seip kalte Ap – og Landsorganisasjonen i Norge. Altså et bidrag til arbeiderbevegelsens historie. Stort sett kronologisk fortalt, men med en artig prolog fra 1991 der Yngve Hågensen slår på den stortromma kanskje bare han av alle LOs ledere har hatt, da han skjøt haka fram, spissa munnen og fortalte vår alles Gro Harlem Brundtland hvor man kjøpte ølet hen i fagbevegelsen. Yngve var ny som LO-leder, men fant seg ikke i hva som helst, og slett ikke Gros mangel på handlekraft når det gjaldt å få ned den store arbeidsledigheten i landet. Han høvlet ned et par statsråder også og mente de var udugelige. Yngves medlemmer gikk tross alt der hjemme og slang uten ei lønn og leve av. Ikke alle LO-ledere har tatt på seg boksehanskene i sånne situasjoner, Yngve Hågensen gjorde det. Intervjuet med Yngve hadde for øvrig LO-Aktuelt gjort, artig det også for de mange av oss som har vært innom den flotte redaksjonen, og en nydelig inngang på boka.

At det har vært noen uenigheter mellom de to siamesiske tvillingene Ap og LO senere også er ingen hemmelighet – stikkord: Gerd-Liv Valla, men Aabøs bok legger aldri hovedvekten på dette. I Samarbeidskomiteen har det stort sett hersket fred og fordragelighet i 94 år, på rom 805 i Folkets Hus på Youngstorget, i LOs høyborg og som regel på mandager. Ikke hver uke, men av og til nesten. Det ble ført referater, skriver Aabø, men de var korte – og virkelig too the point. Her skulle det ikke bokføres noe sladder, det ble ikke fattet vedtak, men likevel gitt klare ordrer. Ap fikser det, LO det. Det verken var – eller er (for komiteen eksisterer fortsatt) – noe tulleorgan av den grunn. Som tittelen på boka mer enn antyder: her snakket de sammen. I starten var det som oftest leder og nestleder i de to organisasjonene som møtte, etter hvert ble komiteen utvidet – etter behov og avhengig av hva som sto på dagens agenda.

Og agendaen var ofte de store overordnede sakene, men unntak kunne forekomme. Aabø skriver for eksempel: «Innimellom disse store sakene, som handlet om krig og fred, storpolitikk og kampen mot fascismen på europeisk nivå, fikk Samarbeidskomiteen også andre saker på sitt bord, saker som særlig berørte arbeidstakere i bestemte næringer hjemme i Norge. Blant annet drøftet komiteen ølavgiften, etter at Nærings- og nytelsesarbeiderforbundet hadde sendt et skriv om hvilken betydning den kunne ha for arbeidsplasser. Samme forbund ønsket av samme grunn en behandling av at importen av hetvin gikk opp. Samarbeidskomiteen kvitterte med å vise til at saken ville bli tatt opp i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.»

Forfatteren har altså fått med seg de mindre detaljene, neste gang skriver han forhåpentligvis NNNs lange og vanskelige navn helt riktig også!

Hele arbeiderbevegelsens elite har gjennom årene møtt i Samarbeidskomiteen, men den har som alt annet utviklet og endret seg den også. Aabø siterer tidligere nestleder i LO Tor Arne Solbakken som har lang fartstid i komiteen. «Fra å være en viktig beslutningsarena, ble det mer og mer en prateklubb» har Solbakken fortalt forfatteren.

Men det har vært tunge tak og vanskelig kamper, Aabø underslår på ingen måte det. Sykelønnsordning og pensjonsreform er to glimrende eksempler på at heller ikke denne komiteen var noen søndagsskole. Men både agendaen og klima i Samarbeidskomiteen varierte en del avhengig av om Ap satt med regjeringsansvar eller var i opposisjon.

Aabø framstiller i all hovedsak Samarbeidskomiteen som et positivt organ for Ap, for LO – ja, for hele arbeiderbevegelsen. Men unnlater ikke å skrive om motstemmene, om de tillitsvalgte for eksempel i LO som hadde en annen medlemsbok i baklomma enn Aps. Disse har ikke bestandig vært like glade for denne komiteen, for denne symbiosen mellom Ap og LO. Riktig nok er den historisk betinget, men det er en kjent sak at det fortsatt fins folk som syns forbindelsen er for tett. Og at det skader særlig LO, at det skader rekrutteringen. Dette er vel medaljens bakside, Samarbeidskomiteens skyggeside. Hvor mye vekt en forfatter skal legge på akkurat denne problemstillingen er sjølsagt en prioriteringssak, men kanskje kunne Aabø problematisert dette litt mer enn det han gjør i boka. Ikke nødvendigvis til glede for raddissene, men som et bidrag til balansen.

Men dette er også det eneste minuset jeg har å bemerke om ei bok som alle som er glad i arbeiderbevegelsens historie både vil ha nytte og glede av. Og for å omskrive et sitat av tidligere Ap-statsminister Odvar Nordli, et sitat jeg har hørt forfatteren fortelle om ved passende høve: Denne boka har du vøri heldig med!