JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jo da, vi har vært der de aller fleste av oss. Det er derfor vi kjenner oss så godt igjen når det blir framstilt troverdig og bra. Og det blir det i denne norske filmen. Jeg tenker sjølsagt på det vanskelige kjærlighets- og samlivet, jeg tenker på filmen «Elsking» av Lilja Ingolfsdottir med Helga Guren og Oddgeir Thune i de to bærende rollene. Og de to sistnevnte kan vi merke oss med en gang, de spiller overbevisende som henholdsvis Maria og Sigmund.

Maria er på en fest. Hun driver og avslutter et forhold til en mann hun har to barn med. På festen møter hun Sigmund og glemmer ham aldri. Noe seinere er de et par, enda litt seinere er de gift og har to barn – og sju år etter det igjen kommer Sigmund hjem fra en spillejobb mens Maria står og vasker opp. Hun har i flere uker har vært aleine med barna – til tider sammen med alle fire. Og nå starter egentlig filmen. Med en solid krangel om hvem som gjør mest, tar ansvar, har størst rom til å realisere seg sjøl – kort sagt er hvetebrødsdagene for lengst over, og samlivet har startet, det som er så jævlig vanskelig å få til uten at tapeten løsner på veggene og forholdet rakner i sømmene. Det kan nesten se ut som om at sammen blir vi svakere, ikke sterkere.

Maria og Sigmund prøver å snakke seg ut av det, eller gjennom det, men det veit også alle vi som har prøvd, at det fort kan gjøre vondt verre. Som regel er den ene parten verbalt sterkere enn den andre. Og det hele koker ned til å vinne diskusjonen. Det går et par kuler varmt før Sigmund varsler at dette gidder han ikke mer. Vannet som får begeret til å renne over er når ungene også blir vitne til den dårlige stemningen. Maria flytter ut av rekkehuset/leiligheten deres på Nesodden, og inn til ei venninne i Oslo. Der får hun mer enn god nok tid til å tenke. Paret prøver litt parterapi, men det funker dårlig. Maria har nemlig svært liten lyst, mens Sigmund mener Maria må forandre seg. Maria skjønner ikke hva hun skal endre, det er jo Sigmunds manglende deltakelse som er problemet. Det hele ser ganske uløselig ut.

I over totredeler av filmen vil nok de fleste være med på regissørens premisser og se hele konflikten med Marias briller. Hun er handlekraftig, vakker, verbalt og intellektuelt sterk, hun fortjener noe bedre. Helt til det hele snur. For Sigmund er kanskje ikke den dotten det kan se ut som ved første øyekast, og Maria er slett ikke ufeilbarlig. Sakte, men sikkert vokser vår sympati med ham, Maria er jo ganske allestedsnærværende, blander seg kanskje litt for mye opp i hva andre til enhver tid holder på med – det kan være vanskelig å puste i hennes nærhet. Kanskje er hun hakket for sjølsentrert også. Når hun etter noen dager i ensomhet, og etter et mislykket besøk hos sin mor, begynner å skjønne at de er to om et samliv, kommer erkjennelsene veltende opp i henne. Etter at Maria har kommet et langt stykke videre, møter hun Sigmund igjen på en kafe der også han åpner seg opp. I kinosalen veit vi at filmen nå snart er slutt, noen av oss frykter den klassiske Hollywood-utgangen. Men får vi den? Det skal jeg ikke røpe noe om. Kom deg heller på kino.

Storyen i «Elskling» er altså ikke kjempeoriginal. Men det trenger den ikke nødvendigvis å være. For som i all kunst handler det om å berøre. To mennesker som sliter med å få samlivet sitt til å funke trenger ikke å berøre. Vi har nok med vårt eget, vi trenger ikke andres problemer også! I tillegg til alle våre venners betroelser om likt og ulikt. Det som gjør «Elskling» til over gjennomsnittet tror jeg er enkelheten, direktheten og troverdigheten – skjønt, dette feltet er jo fullt av klisjeer som det er vanskelig å unngå. Dessuten klarer skuespillerne å la sinne, fortvilelse – ja, alle de sterke følelsene bli igjen på innsiden. Her kastes verken stoler eller kniver veggimellom. Likevel forstår vi intuitivt hvor vondt de har det.

Det er fristende å stjæle et berømt sitat fra Bibelen, og vrenge litt på det: Størst av alt er kjærligheten, men du verden hvor vanskelig den er å realisere.