JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det snakkes om en ny trend innen skjønnlitteraturen. Om unge forfattere, ikke sjelden kvinner, som er i overkant opptatt av sex. I hvert fall langt mer enn tidligere generasjoners litterater. Og ikke bare det, men de nye unge stiller sexen fram også, helt skamløst. April Alexandersdottir er kun 21 og debuterer med denne roman. Åh ja den er slet ikke fri for sex. I ganske mange former. Vi møter Ruby som er nitten år, antagelig oppvokst på Nesodden, men nå flyttet inn til Oslo og bosatt seg der med jevngamle Jonas. De er fulle av frie tanker og handlinger. Sex er på ingen måte noen hindring. Men sex er ikke denne romanens hovedtema, sex er kun en ingrediens i to unge menneskers liv. Og det er vel neppe noen stor overraskelse. Det altoverskyggende tema her er Rubys trang til å bli sett, kose hva det koste vil. Og det er heller ikke et fremmed tema, det er vel ganske tidstypisk for vår tid. Og svært betimelig at noen skriver bøker om.

Det som kanskje kan provosere noen er at bokas hyppige sexscener ses fra Rubys, en kvinnes, perspektiv. Et sentralt slogan i storyen er utsagnet som Rubys mor har sendt med henne til hovedstaden: Lov meg at du aldri feiker en orgasme. Det er mammas råd til sin datter som skal ut å lære livets realiteter å kjenne. Og da Ruby ganske tidlig bryter mammas lovpåbud fordi livet ikke er teori, men i hovedsak praksis, blir mye snudd på hodet. Alexandersdottir behandler sitt tema på en forbløffende voksen måte. Her har vi nok med en forfatter å gjøre som vi vil høre mer fra på et seinere tidspunkt.

Ruby jobber på Kaffebrenneriet. Der jobber det også en gutt, noen år eldre, med navnet Iver. Han får sjølsagt Ruby veldig lyst på, det er vel heller ikke annet å forvente og ikke spesielt unormalt. Sånt skjer i de beste familier. Jonas merker etter hvert at noe er galt, at livet var langt mer enn en rosenrød drøm. Og etter hvert skiller de lag. Mens livet går videre.

Om dette ikke er verdens mest skjellsettende story, i hvert fall ikke for de av oss som har levd ei stund, fører forfatteren et språk som hun kan ha lært på Skrivekunstakademiet i Bergen. Men hva gjør vel det så lenge det funker. Boka har en litterær klo som vitner om en god skolering i skrivekunstens mange gleder og irrganger. At denne boka vil – og bør – få mange unge lesere, er jeg ikke i tvil om. Jeg er ikke fremmed for å anbefale den til lesere på min egen alder heller.