JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det fins bare to ting de nord-amerikanske myndigheter har gjort som er verre enn det de gjorde mot den vietnamesiske befolkningen under den meningsløse krigen på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. De to tingene er behandlingen av afroamerikanerne og behandlingen sin egen urbefolkning – jeg kaller de indianerne. Sånn også Karl Jakob Skarstein gjør i sin nå snart 20 år gamle bok om det berømte Siouxopprøret i 1862-1863, som i all hovedsak ble utkjempet i staten Minnesota – dit så mange nordmenn slo seg ned, de fleste fordi de rømte fra fattige kår på den norske landsbygda. Og disse nordmennene ble sjølsagt også angrepet av Siouxene. Primært fordi de tok indianernes land. Dette er ikke Skarstein så veldig flink til å understreke sterkt nok i boka, syns jeg – han forsøker mer å skildre de såkalte indianerkrigene på prærien i USAs Midtvesten omtrent som enkelte forsøker å beskrive konflikten i Midtøsten: Så nøytralt som mulig. Da glemmer Skarstein at det også her er forskjell på okkupant og okkupert.

De første drapene i indianerkrigene i Minnesota for over 160 år siden var det kanskje indianerne som sto for, men av hvilken grunn? Det som hadde skjedd med indianerne, brutte løfter fra amerikanske myndigheter, blant mye annet, var kanskje mer enn nok til å sette sinnene i kok. Om det ikke unnskylder, så bør det være med som bakgrunn.

Uansett – det er disse krigene, som ble mer og mer blodige – Skarsteins bok handler om. Og han imponerer med mye detaljkunnskap som han tilsynelatende har hentet fra begge sider. Jeg tror ikke det står på viljen til å være redelig, det virker mer som han forsøker å være en «objektiv» historiker. Og det er som kjent vanskelig. Filosofen Hans Skjervheim viste for langt over 50 år siden at når du jobber med historie eller all annen humanistisk og samfunnsvitenskapelig tenkning, så er du samtidig både deltaker og tilskuer – en total objektivitet kan du skyte en hvit pinn etter. Og det skal Skarsteins bok ha: Av baksideteksten kan vi lese følgende: «Etter å ha vært undertrykket og ydmyket i flere tiår, grep de nå til våpen». Ja, det var akkurat det de gjorde. Og så skalperte de sine ofre – ikke for å være maksimalt bestialske, men av helt andre og mer kulturelt tradisjonelle årsaker. Som for øvrig Skarstein er inne på i boka så lærte de hvite også raskt hvordan akkurat dette skulle gjøres.

Boka drar oss gjennom det ene slaget etter det andre. Til å begynne med seiret indianerne, etter hvert ble det amerikanske kavaleriet forsterket, blant annet av norske nybyggere og bosettere på indiansk land. Dem ble det bare flere og flere av, og Skarstein skal ha kred for at han har klart å spore dem opp. De stilte nok ikke bare med gevær i hånda, men også med en solid hevngjerrighet i hjerte og sjel.

Skarstein bok er sjølsagt også et bidrag til norsk utvandrerhistorie. Det var slett ingen dans på roser å reise til Midtvesten, kjøpe seg stjålet jord fra amerikanske myndigheter og bli rik i en fei. Det var nok helt andre hester du burde satse på for å bli millionær i det nye landet enn å bli bonde i Midtvesten. Mang en nordmann fikk erfare det.

Helt mot slutten av denne boka summerer forfatteren opp på følgende måte: «Etter at siouxene var fordrevet, spredde de hvite bosetningene seg vestover i et voldsomt tempo. Indianernes gamle jaktmarker i det vestlige Minnesota ble i løpet av noen få år forvandlet til jordbruksland; også i Dakota-territoriet strømmet det på med nybyggere. Norske innvandrere var godt representert da de hvite kom og la prærien under seg. Både norskfødte krigsveteraner og nyankomne familier fra Norge fant seg nye hjem på de vidstrakte slettene. Mange steder i Dakota ble tydelig preget av norskamerikanerne, noe som merkes den dag i dag.»

Og før han går løs på siouxenes undergang, skriver han følgende: «Med en viss rett kan man si at det var disse nybyggerne som erobret prærien, og ikke soldatene med sine geværer og kanoner. For da farmeren gjerdet inn sitt land og satte plogen i jorden, ble prærieindianernes verden borte for alltid.»

Og dette har han nok helt rett i. Men 12-13 år etter Siouxopprøret, i 1876, kjempet indianerne med høvdingen Crazy Horse sitt berømte slag ved Little Big Horn. Og vant. 14 år seinere, midt i desember i 1890, skøyt de hvite amerikanerne Sitting Bull, den kanskje største siouxhøvdingen ever. 14 dager deretter fikk vi den brutale og meningsløse massakren ved Wounded Knee Creek. Skarstein har fått med dette også. For først da var det game over.