JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mikael Niemi er den svenske kritikerroste forfatteren bak bestselgeren «Populærmusikk fra Vittula» som kom ut for nitten år siden. Nå er hans to år gamle bok «Koke bjørn» oversatt til norsk. Den nye romanen er ikke noe dårligere, kanskje snarere tvert imot. Niemi kan storytelling!

Vi er fortsatt nord i Sverige, denne gangen i bygda Kengis – ja, vi tar også en tur innom Kautokeino på Finnmarksvidda. Og vi er langt tilbake i tid, nærmere bestemt det herrens året 1852. Derfor Kautokeino – dette er jo året med det store opprøret i samebygda/byen.

«Koke bjørn» har to sentrale figurer. Prosten Lars Levi Læstadius som jo er en historisk person fra Pajala, hjemstedet til Niemi. Men minst like viktig er samegutten Jussi som prosten finner i veigrøfta og tar seg av oppdragelsen til. Jussi er neppe en figur fra virkeligheten, men han kunne helt åpenbart vært det. Han er fattig og forkommen. Prosten lærer ham å lese, han lærer ham nesten å bli helt integrert i storsamfunnet. Men bare nesten.

Drivet i denne fortellingen er kriminelt. Etter hvert forsvinner nemlig den ene ungjenta vakrere enn den andre – og blir seinere funnet igjen drept. Lensmannen og hans hjelper skylder på villmarkens bjørn, men det vil ikke prosten – en slags Sherlock Holms-type – gå med på. Han ruller opp det ene beviset etter det andre. Ingen av dem peker mot noen ville dyr, snarere et vilt menneske.

Ved siden av denne kriminal- og grøsserhistorien, får vi et nært innblikk i et lokalsamfunn i Nord-Sverige og hvordan det var skrudd sammen på midten av 1800-tallet. Fordommene sitter løst, pietismen og gudfryktigheten er enorm. Guds veier er uransakelige. Lokalbefolkningens gangsyn gjør ikke livet lysere – her rår det mørkemenn over en lav sko. Samtidig aner vi et lagdelt samfunn.

Ingen god fortelling uten kjærligheten. Sånn også her. Flere av personene i denne romanen er drevet av den, på godt og ondt. Og er den ikke rettet mot et annet menneske – så er den rettet på Gud.

Det som kanskje utpreger Niemi som forfatter og skiller ham klart ut fra dusinet, er hans sanselige, detaljerte og maleriske beskrivelser av naturen. I så vel lyd som bilde, lukt som smak. En bildeskaper med sans for det konkrete. Som aldri er redd for å beskrive det hans fiktive romankarakterer ser og hører. Enten det er høyst ukristelig eller passer bedre inn mellom permene i den bibelske boka.

At romanen sjangermessig ligger den klassiske detektivromanen veldig nær beriker bare leseropplevelsen. Samtidig er prostens talent for etterforskningsarbeid så overbevisende at lensmannen nærmest blir avkledd all ære. Men til tross for at romanen inneholder et solid knippe originale karakterer et stykke utenfor A4, blir ingen latterliggjort. Her fins ingen moralske pekefingre, her får menneskene i en liten svensk bygd – som helt sikkert også kunne vært norsk eller finsk – stå fram i all sin elendighet og nakenhet. Ikke uten stolthet og verdighet, men til tider ribbet for veldig mye annet.

Mikael Niemi har igjen skrevet en leseverdig roman.