JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en debutroman av den amerikanske forfatteren Kate Southwood fra Chicago, men for tiden bosatt i Oslo. Skjønt, handlingen er ikke hentet fra noen av de to byene, men fra delstaten Illinois i USA – og den lille byen Marah. Og vi skal nesten 100 år tilbake i tid. For 18. mars 1925 opplevde USA den verste tornadoen noensinne – den feide over tre stater og ødela det aller meste den kom over. Tornadoen er historisk, men denne teksten er fiksjon.

Vi møter ekteparet Paul og Mae Graves, sistnevntes mor og parets tre barn. På mirakuløst vis går både huset deres og trevarebedriften Paul eier, klar av tornadoen. Resten av byen blir gjennomherjet, ødelagt – ja, hundrevis av liv går tapt. Tragedien er enorm.

I utgangspunktet har befolkningen nok med seg sjøl, finne husly i telt og på andre provisoriske overnattingsplasser – de har nok med å overleve og bedrive sorgarbeid over kjære de har mistet.

Men etter hvert, begynner stadig flere og flere å lure på hvorfor Paul og Maes familie slapp unn naturkatastrofen. Ingen forstår det. Heller ikke Paul og Mae, den eneste forklaringen de kan gi er at det skyldes ren flaks. Denne forklaringen blir imidlertid vanskeligere og vanskeligere å forsvare. Også de tre småbarna blir påvirket av den stadig mer høylytte debatten om dette spørsmålet. De utsettes for intense blikk og noe i nærheten av psykisk sjikanering.

Saken blir ikke noe bedre da småbyen etter hvert skal bygges opp igjen, folk trenger trematerialer til nye hus – og hvor får de tak i det? Jo, i trevareforretningen til Paul. Ikke bare overlevde han tornadoen, nå tjener han penger på den også. Folk blir provosert. Det går til slutt så langt at gamle venner mister troa på Paul, de brenner opp trematerialet han selger dem og kjøper det annetsteds. Paul blir mer og mer fortvilet, han tilbyr til slutt å donere materialene gratis. Da har imidlertid situasjonen komme ut av kontroll.

Det er denne ettervirkningen etter tornadoens ødeleggelser vi følger i romanen «Falle til jorden». Og det er ikke primært de materielle ødeleggelsene som står i fokus her, men det vi kanskje kan kalle de psykiske og mentale. Samtlige av familiemedlemmene blir nemlig preget av samvittighetsnag – i sterkere og sterkere grad dras de inn i en tilstand der de påtar seg den skyldfølelsen som storsamfunnet i sin fortvilelse forsøker å pådytte dem. Reaksjonene er på sett og vis forståelige og allmennmenneskelige fra begge sider. Likevel blir begge posisjonene nærmest uholdbare å leve med. Og leve i. Situasjonen må løses! Men hvordan den løses i romanen – og om den løses – skal jeg ikke røpe her. Bare nevne at handlingen fortettes mer og mer på bokas siste sider.

Dette er en roman for de leserne som er mer glad i indre spenning enn ytre. Vi får et portrett av en familie som holder sammen i tykt og tynt, en familie som kjemper en stille kamp mot et ganske fordomsfullt samfunn i den amerikanske Midtvesten. Det er en roman som ikke forlater deg uten at du får merker av den.