JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I serien for bøker av nostalgisk karakter fra arbeiderbevegelsens rikholdige arkiv er nå tida kommet til leppa fra Grorud, Thorbjørn Berntsens memoarer som han skrev for 36 år siden. Det er en stund siden han gikk av som politiker, men det hender jo han slenger med leppa fortsatt.

Berntsen er født i 1935, langt nord i Groruddalen – ja, nesten på grensa til Nittedal. Størstedelen av denne memoarboka handler om hans tid som skipsrørlegger og fagforeningsmann på Akers mekaniske Verksted, de bygningene som i dag rommer Oslos Aker Brygge, og er blitt en helt annen arbeidsplass enn da Berntsen vanka der.

Og kanskje er det også hans skildringer fra arbeidslivet som er bokas største beholdning. Hans politiske synspunkter kjenner jo mange av oss fra før. Spennende er det derfor å lese om hans forhold til Ragnar Kalheim, en fagforeningsbauta av virkelig dimensjoner som døde bare 46 år gammel, en mann som brant sitt lys i begge ender, som det heter. Kalheim hadde stor tro på Berntsen og heiet ham fram, om vi skal tror hva vi leser.

Men det er flere figurer i denne boka som får Berntsens anerkjennelse – som for eksempel Einar Førde, rappkjeften fra Høyanger, Knut Frydenlund, det gode mennesket fra Drammen og ideologen Reiulf Steen, den utrettelige piperøykeren med de store talegavene. Ronald Bye og Haakon Lie, derimot, de kommer langt dårligere fra det. Skjønt, Berntsen er raus nok til å innse at Lie har betydd mye for norsk arbeiderbevegelse, og gjort mye bra for sitt kjære Arbeiderparti. Det er først og fremst i utenrikspolitikken, i palestinaspørsmålet, Vietnamkrigen, atomvåpen på norsk jord og kampen mot norsk medlemskap i EF, at Lie og Berntsen skiller lag. Berntsen bruker da også store deler av boka på nettopp disse temaene.

Berntsen er, eller var, en politiker av den gamle skole. Autodidakt. Sjøllært. Skolegang ble det dårlige med. Tidlig ut i arbeidslivet gikk han, og ble der. Skjønt, om han ikke ble fagforeningspamp allerede som svært ung mann, så var det ikke så veldig langt unna – en beskrivelse ganske sikkert Berntsen vil protestere mot. Men sitter du på et kontor hele dagen, vinter og vår, sommer og høst, har flere møter daglig, snakker og snakker, flytter papirer – så er dette sjølsagt også et arbeid, men et stykke unna rørleggerarbeidet han en gang drev med nede på kaia, er det definitivt. Det kan ikke en gang en groruddøl argumentere mot.

Berntsen beskriver et liv i strid for politiske synspunkter sjøl om denne boka er langt fra noe kampskrift. Det går egentlig ganske pyntelig for seg. Litt overraskende er det at han ikke bruker mer tid på 1970-tallet enn han gjør. Det er jo virkelig de politiske kampårene i norsk nærhistorie.

En liten avdeling med personlige refleksjoner får vi også rundt kone og tre sønner, men det er likevel fritt for skandaler, sladder og personlige tragedier. Det synes som om Berntsen har levd et A4-liv. I hvert fall fram til slutten av 1980-årene da boka slutter (og utgis). Mest overraskende er det kanskje at han som seinere ble miljøvernminister ikke tar opp miljø- og klimakrisen til grundig debatt. Heller ikke jobben med arbeidsmiljøloven av 1977, den mange mener Berntsen var fødselshjelperen til og som har betydd så mye for norsk arbeidsliv, berører han i nevneverdig grad.

Berntsen har hele sitt politiske liv tilhørt det som noen, men slett ikke alle, vil kalle venstresida i Arbeiderpartiet. Og som seg hør og bør avslutter han derfor boka med noen refleksjoner som viser at det står mye igjen før hans drømmesamfunn er realisert. Politikk må være basert på solidaritet, mener han. Og skriver blant annet:

«Det er ikke solidaritet å brenne korn når millioner sulter. Det er ikke solidaritet når de fattige blir fattigere og de rike blir rikere. Det er ikke solidaritet dersom vår generasjon gjør slutt på livet. Det er ikke solidaritet når vi gjennom dagens livsform, produksjonsmåter og økonomiske virksomhet ødelegger naturens biologiske kretsløp. Sosialdemokratiet med en politikk for solidaritet må derfor skape et nytt fullstendig alternativ til den politikken som har ført oss opp i disse problemene. Da må vi slutte å lefle med ego-bølgen og ikke omfavne den liberalistiske markedsøkonomien».

Jeg minner om at dette er skrevet for 36 år siden, men kloke ord som kanskje ikke treffer så verst i dag heller.