JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Etter forfatteren Dag Solstads død 14. mars var det mange som begynte å lete i sine bokhyller etter romaner av forfatteren de av ulike grunner burde eller ville lese. Jeg var en av disse. Jeg fant fram ei 12 år gammel bok som jeg aldri hadde lest i før, knapt nok bladd i. Solstads memoarer i forbindelse med samtaler over to år med den tidligere NRK- og Morgenbladjournalisten Alf van der Hagen. Dette er nok det nærmeste vi kommer en Solstad-biografi som altså ennå ikke er skrevet. Antagelig mest fordi forfatteren sjøl ikke ønsket det. Hva som skjer nå, er en annen sak.

Denne boka er tjukk som en murstein. Men ingen tunglest bok. 12 kapitler inkludert innledning og etterord. Ni av kapitlene er strukturert etter tidsbolker i forfatterens liv, ordnet kronologisk. I motsetning til den siste boka Solstad rakk å skrive før han døde, er denne memoarboka en svir å lese. Her får han utfolde seg sånn han nok aller helst ville. Hagen er en kunnskapsrik, men mild intervjuer. Og han lar alltid intervjuobjektene komme til orde.

Den første opplysningen i boka som slo meg som påfallende var at Solstad som svært ung gutt, spilte sjakk. Det interessante var ikke dette faktumet, men at han ga opp spillingen fordi han var redd den ville stjele altfor mye av hans tid. Dessuten ville han ikke bli en middelmådig spiller, han ville bli forfatter. Dette sier mye om Solstad, tror jeg. Han var et konkurransemenneske hele livet. Og med et skyhøyt ambisjonsnivå. Hans interesse for fotball, skøyteløp og travsport burde være god nok dokumentasjon på det. Men det fins også solid belegg for at han ikke ville være det han betraktet som en middelmådig forfatter heller. Mer om dette seinere.

Solstad vokste opp i Sandefjord. Faren var kjøpmann, men butikken raknet etter hvert. Familien var fattig, noe Solstad i denne boka ikke unnlater å nevne opptil flere ganger. Blant annet tok ikke faren seg råd til å gå på fotballkamper enda han var lidenskapelig interessert. Dag Solstad var skoleflink, men totalt upraktisk. Hva annet enn forfatter kan du da bli? I 19 år ble han boende i Sandefjord. Deretter flakket han rundt i flere norske småbyer før han etter hvert endte opp i Oslo. Han forteller i boka at han kjenner småbyens metafysikk. Det er en påstand han til fulle har dokumentert gjennom sin skjønnlitteratur. Enten vi snakker om Notodden, Kongsberg, Lillehammer, Halden eller Bø i Telemark – for å nevne de kanskje viktigste.

Politikk ble han også etter hvert temmelig interessert i. Fortida hans som mangeårig AKP-er er jo velkjent. At begge foreldrene hans antagelig stemte Kristelig Folkeparti, har han nok skjult noe mer. Faren døde da Dag bare var 12 år gammel, i 1953. Det har han ganske inngående berørt i romanen 16.07.41. Moren levde vesentlig lenger, hun døde i 1991.

En annen, og kanskje mer tidsbestemt sak, var at Dag ikke deltok i sin fars begravelse. Det var visst nok ikke vanlig at barn var med på sånt i 1953. Litt spesielt er det likevel. Spesielt er det også at han nærmest uten forvarsel taler indianernes sak et sted i boka. Det er nemlig ikke bare palestinerne som er fordrevet fra sitt land, det ble den nord-amerikanske urbefolkningen også. Dette har gått i glemmeboka hos det fleste, men ikke hos Solstad som hadde en gedigen hukommelse. En forfatter måtte ha det, syntes han.

Det verserer tusenvis av myter om Dag Solstad. Ikke minst om hans nærtagenhet og hans følelse av å være utenfor alt og alle – en særing. Denne passasjen i boka er derfor ganske fornøyelig: «Dette med å bli misforstått og feillest, det er faktisk noe som plager deg?» Spør Hagen. «Men jeg tør ikke å tenke på det». Svarer Solstad. Hagen gir seg ikke og spør: «Folk som kjenner deg godt sier at dette stikker dypt hos deg. Du ønsker å bli forstått. Du ønsker å henvende deg, og blir fortvilet når du ikke når frem?» Til dette svarer Solstad: «Når alt kommer til alt, er jeg vel Norges eneste ufrivillige komiker. Jeg tror det. Det er blitt veldig populært å være komiker, men alle er det jo frivillig. Jeg er det faktisk helt ufrivillig.»

Solstad reflekterer altså over det meste! Der han ikke er fullt så spiselig, er når han inviteres inn i en betraktning og bedømmelse av samtidslitteraturen og andre kolleger. Her blir han etter min smak i overkant elitistisk. At det er forskjell på litteraturen, at noe er bedre enn noe annet er sjølsagt mer enn greit nok sjøl om kunst etter min mening skiller seg prinsipielt fra idrett – rundetider bør være bannlyst som måleenhet for skjønnlitteraturen. Sjølbilde til Solstad er det slett ikke noe i veien med, men det er faktisk andre samtidige forfattere som kan skrive også. Og det er i aller høyeste grad en diskutabel påstand om det er så mange dårlige forfattere her til lands som Solstad ville ha det til.

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka. Alf van der Hagen er en klok intervjuer. Han stjeler ikke plassen fra de han intervjuer, og han er slett ikke servil – men kanskje av og til litt for snill. Solstad sjøl var en svært reflektert forfatter, han gjorde seg alltid bedre skriftlig enn muntlig. Noen steder i denne boka kjenner vi igjen den litt stotrende, og noe verbalt klønete forfatteren i muntlige sammenhenger, men dette er fint redigert av Hagen og forlaget. Vil du vite noe om Dag Solstad når han nå sjøl ikke lenger er til stede for å fortelle det, er dette boka du kan ty til.