JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jan Kjærstad er en erfaren forfatter. For 44 år siden, i 1980, debuterte han med «Kloden dreier stille rundt». Siden har det kommet bøker med relativt jevne mellomrom. Mest romaner, men han er også en dreven essayist. Kjærstad har som forfatter meninger om det meste. Og når det gjelder de hovedpersonene han skaper, så er det sjelden mennesker uten ambisjoner. Tenk bare på Jonas Wergeland, hovedpersonen i en trilogi, hvor den siste het «Oppdageren» og som han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for.

I år er han ute med romanen «Valgdager» som er en ganske typisk kjærstadroman. Fortsatt er hovedpersonen ambisiøs og viltvoksende – ja, ofte på grensa til det urealistiske. Men hva gjør vel det? Kjærstad er ikke på jakt etter den realistiske romanen, han skriver for å vise hva som er menneskelig mulig. Da kan du ta deg noen dikteriske friheter.

Hovedpersonen, som også er romanens jeg-forteller, heter Einar Olsen, med mellomnavnet Zachariassen – Einar bruker bare initialen Z. Olsen blir nemlig litt for ordinært og kjedelig. Einar, derimot, det er kult. Det navnet fikk han fordi faren, ølkjører hos Schous og som han har stor respekt for, elsket Einar Gerhardsen som en gud (Gerhardsen var også døpt Olsen). Og landsfaderen klinger da også godt med i romanen. Seks år gammel er Einar med sin far på Youngstorget. Og hvem møter han der? Jo, sjølsagt Einar G in persona. Året er 1959, så han var fortsatt landets statsminister. Guttungen får en femøring med det berømte elgmotivet på. Einar, altså Olsen, er imidlertid glad i å kaste på stikka og femøringen forsvinner i det store sluken. Men elgen og Gerhardsen glemmer han ikke.

Men Einar Olsen er sjølsagt ikke aleine i denne romanen. Sammen med han henger de tre barndomskameratene Sixten, Boris og Toralv. Guttegjengen er alle fra Grorud, og holder sammen gjennom hele livet. For dette er en utviklingsroman, vi følger gutta boys gjennom utallige stortingsvalg. Skjønt, det er altså aldri tvil om at det er Einar som står i sentrum. Han bestemte seg tidlig i livet for å bli rik, og det ble han. Skikkelig rik, en av landets rikeste, faktisk. Skjønt, det prøver han så godt som mulig å skjule. Å prange med rikdommen sin, det kler ikke en sosialdemokrat fra Groruddalen. De tre andre kompisene heier for øvrig også på Arbeiderpartiet. Ved hvert valg kommer de sammen og følger valgvaken. Noen gleder deler de under disse, men også store skuffelser:

Einar Olsen har imidlertid en lidenskap til: Kvinner. Ikke helt ulikt en del andre av Kjærstads litterære hovedfigurer, som for eksempel nevnte Jonas Wergeland. Einar er som Jonas heller ikke så flink til å holde på damene sine. Å være Krøsus er ofte en magnet når det gjelder å dra damer, men det er ikke bestandig det eneste som skal til for å holde på damene livet ut. Og sånn går no dagan i denne fortellingen.

Hva handler den så om? Jo, den skildrer et land og et samfunn under sterk endring. Et land som blir rikere og rikere, og en arbeiderklasse som forsvinner i denne rikdommen. Med på denne reisen forsøker Arbeiderpartiet å følge med, men klarer det svært dårlig. Omtrent som i virkelighetens verden. Midt i denne fortellingen står også et dyrt og stort flygel, av typen Steinway, som Einar så vidt kan spille på, men uten at jeg egentlig helt skjønner hva dette instrumentet skal tjene til.

Det forekommer meg at Kjærstads ambisjoner med denne teksten er å analysere det norske samfunnets utvikling de siste 50-60 årene. Og gjennom dette også vil si noe om hvorfor samfunnet har vokst fra sosialdemokratiet og vice versa. Skjønnlitteraturen har andre virkemidler enn sakprosaen til å gjøre sånne analyser, men jeg er ikke sikker på om Kjærstads forsøk her er så spesielt vellykket.

Romanen er god å lese, forfatteren er like fantasifull som han pleier å være, det er lett å bla videre, storyen er spennende og drivende nok – dog kanskje litt for langdryg – men hvor er alvoret? Det blir noe lett og lekende over dette, en mangel på å sanse alle fargevalørene i den solnedgangen som er i ferd med å forsvinne bak horisonten. Og når det begynner å gå en del tråere for hovedpersonen også, så vel på kjærlighetsfronten som med finansene da han aksjebommer helt på REC, så trekker Einar seg bare tilbake på ei spartansk hytte og ikke helt veit hva han skal gjøre. Hva slags løsning er nå det? Har lufta gått ut av ballongen?  

Nei, jeg liker dårlig å si det, men Jan Kjærstad kan bedre enn dette.