JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Louise Erdrich (født i 1954) er en veletablert amerikansk forfatter som det dessverre er oversatt altfor lite av til norsk. Bare tre av hennes mange romaner fins på den norskspråklige litteraturlista, den siste «Hjemsøkelsen» (The Sentence) har nylig utkommet – ei bok som lanseres som en spøkelseshistorie, men er langt mer enn det.

Erdrich er en prisbelønnet forfatter, blant annet med Pulitzerprisen i 2020, og er av indiansk opphav – nærmere bestemt urfolket Turtle Mountain Band of Chippewa Indians (folkegruppen ojibwe). Hun bor i Minneapolis, og flere av bøkene hennes handler om utfolks hverdag og rettigheter. «Hjemsøkelsen» er en av disse.

Hovedpersonen i boka er jeg-fortelleren Tookie. Hun har sonet en lang fengselsstraff, en tilsynelatende urettferdig sådan, og starter opp igjen sitt nye og frie liv i en bokhandel i Minneapolis. Der stortrives hun, men må også forholde seg til en superaktiv kunde, Flora, som stiller henne overfor de merkeligste oppgaver. Så dør Flora, og Tookie tror at hennes mange utfordringer dermed er borte. Men den gang ei. Flora går nemlig igjen i butikklokalene – ja, hun opptrer som et spøkelse og fortsetter å utfordre Tookie.

Og sånn går nå denne romanen, sprudlende av fortellerglede, framover side etter side. Det hele kan virke som ren underholdning av kiosklitteraturkarakter. Men Erdrich er ingen lettvekter, handlingen er lagt til Minnesota og Minneapolis, en stat og en by med sine problemer. Ikke minst de siste årene. De fleste husker vel afroamerikanske George Floyd som ble drept av politiet i mai 2020 – nettopp i Minneapolis. Hvites undertrykkelse av svarte blir derfor et tema i denne romanen, men minst like viktig for Erdrich er å få fram at urbefolkningen i denne byen, og i Midtvesten for øvrig, blir minst like dårlig behandlet som de svarte. Også urbefolkningen, indianerne, går for lut og kaldt vann. Etter en historie om en fjorten år gammel gutt, en ojibwe fra Bad River, som ble drept av byens sheriff uten noen som helst grunn, og et par karer som ble slengt i bagasjerommet på en bil og dumpet på et akuttmottak av politiet, finner vi dette sitatet fra boka: «Man hører sjelden om tilfeller hvor innfødte amerikanere blir drept av politi, selv om antallet saker er like høyt som med svarte, fordi det skjer så ofte i avsidesliggende reservater og politiet ikke bruker kroppskamera.»

Dette er verken en sakprosabok eller en debattbok, men den viser hvordan skjønnlitteraturens fortellinger skaper nye fortellinger, viser oss rett og galt, muligheter, kjærlighet, sinne og håp. Det er ingen hemmelighet at Erdrich er en sterk forkjemper for amerikanske urfolks rettigheter – ja, at hun bruker skjønnlitteraturen og fortellingens kunst til å synliggjøre et mye glemt fenomen i dagens – og fortidas – USA – undertrykkelsen av urbefolkningen. Bare ordet «reservater» burde få det til å grøsse på ryggen til den mest ærlige humanist. Det er nesten ufattelig at nord-amerikanske myndigheter har sluppet så billig unna behandlingen av sitt eget urfolk. Og det er pinlig at det må skapes skjønnlitteratur for å vise fram problemene. Uten at jeg tror akkurat det hjelper nevneverdig heller. Men det er en helt annen historie, og er ikke en del av Louise Erdrich flotte roman.  

I tillegg til de nevnte politiske undertonene, er dette ei bok som hyller nettopp boka og litteraturen. Helt nødvendig i disse dager det også.