NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

Dokumentarfilmen «Straff” ikke bare viser, men også får oss som publikum til å kjenne på stillhetens kraft. Energien og de sterke følelsene man får når det er stille rundt deg. Lenge etterpå. Selv dro jeg rett hjem for å vaske føttene mine inspirert av en scene i filmen.

Nina Hanssen/LO MEDIA

Handlingen foregår i Halden fengsel, et moderne høyrisikofengsel, som siden det åpnet i 2010 har vært et foregangsfengsel i kriminalomsorgen med gode muligheter for å legge til rette for at lovbrytere skal komme ut av sitt kriminelle handlingsmønster.

Her har de blant annet arrangert retreat for innsatte etter inspirasjon fra Kumla i Sverige.I filmen blir vi dratt inn i høysikkerhetsfengselet i Halden, og her følger vi hardbarka kriminelle som deltar i et unikt stillhetsretreat sammen.  

Da porten lukkes igjen, blir vi sugd inn i livene til mennene, og vi kan kjenne litt på både smerte og glede underveis. Det er frivillig å delta på retreat, og mennene må selv være motiverte til å gå inn i en munkeaktig tilværelse i en for anledningen spesiell avdeling av fengselet. Her har de også en egen luftegård for dem som deltar i retreaten. Seks deltar på prosjektet. Men bare fire ønsker å stå frem.

Deres eneste avbrudd fra stillheten er en daglig samtale med presten. Gjennom små oppgaver og refleksjoner rundt dette blir vi kjent med hovedpersonene underveis. Filmfotograf Øystein Mamen har laget en stillferdig film der det ikke er mange replikker eller store handlinger, men vi forstår at det foregår en ekstrem forvandling i deltarnene i retreaten. Filmen tar oss med på reise, vi ser hvordan stillhet kan fremme refleksjon og selvinnsikt, men også forsterke følelser i oss som mennesker.  

Som da hovedpersonene blir vekket på kvelden og ført blindfoldet ut til en stue der presten spør om hun eller han kan få lov til å vaske beina deres. Den enkle fine handlingen er vakker, og du kjenner på kjærligheten langt inni hjerterota. Relasjonene mellom deltakerne og forholdet mellom prestene (det er to av dem, en kvinnelig og en mannlig) og deltakerne forsterkes underveis. Og selv om de har ulik bakgrunn, og også et religiøst nærvær oppstår, er det et fint kjærlighetsbånd mellom menneskene som gir oss en følelse av ro og ettertanke.

Det er få samtaler og stemmer i filmen, noe som forsterker opplevelsen av stillhet. Vi blir dratt inn i en verden som kanskje vi alle drømmer om å oppleve og glemmer fort at dette faktisk foregår i et høysikkerhetsfengsel i Norge.

Da vi forlater kinosalen, er det med en følelse av håp og glede om at det finnes både rom for kjærlighet og tilgivelse i en ellers hard verden. Det kan nesten føles som om vi selv har deltatt i retreaten.

Så da er det bare å fylle bøtta med deilig varmt vann, stikke føttene ned og kjenne at vi lever.

For det funker sikkert like bra utenfor som innenfor murene.