JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Stillfaren, men betydningsfull

Helge Røed:
Ola Tiltak
Gyldendal 2018

Gyldendal

jan.erik@lomedia.no

Ole Colbjørnsen, sier det navnet deg noe? Eller klengenavnet hans «Ola Tiltak»? Mitt råtips er nei. Men som det står på baksiden av journalist Helge Røeds bok «Ola tiltak»: «Ole Colbjørnsen var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk politikk i det 20. århundre. Han søkte ikke berømmelse og ære, men fikk avgjørende betydning for samfunnsutviklingen i Norge i mellomkrigstida.» Med Røeds bok, som kom ut for fem år siden, ble han antageligvis ikke så mye mer berømt, sånne bøker blir sjelden kioskveltere, men for oss som er over gjennomsnittet interessert i den historiske utviklingen av samfunnet i forrige århundre, er denne boka gull verdt.

Ole Colbjørnsen, født i Vegårshei i 1897, samme år som Einar Gerhardsen, var fattiggutten som til tross for særlige intellektuelle evner, måtte gi opp studiene i fysikk, et fag han var ekstremt opptatt av. Han var spådd en stor vitenskapelig karriere, men det hjalp lite mot manglende penger og sykdom. Isteden førte bruddet med universitetet Colbjørnsen inn i politikken. Han ble allerede i tenårene fascinert av den revolusjonære delen av norsk arbeiderbevegelse, og under Arbeiderpartiets splittelse i 1923, valgte han NKP – og ble etter hvert hentet til Moskva for å være med på oppbyggingen av det sosialistiske Sovjetunionen etter revolusjonen. Ikke bare var Colbjørnsen veldig språkmektig, han lærte seg økonomi også – kanskje en logisk følge av at han kanskje var den eneste i Norge som forsto hva Einsteins relativitetsteori egentlig handlet om. Stalin kunne bruke ham i arbeidet med den første fem-årsplanen, og Colbjørnsen ble medlem av det russiske kommunistpartiet allerede mens Lenin levde. Skjønt, Colbjørnsen kom også som så mange andre på kant med Stalin, og måtte dra fra Sovjetunionen for å redde livet. I 1932 ble han medlem av Arbeiderpartiet og ble Martin Tranmæls nærmeste medarbeider. Kommunisten i ham var nå historie. Han utviklet seg mer og mer i retning av å bli anti-kommunist, akkurat som sin venn Haakon Lie. Skjønt, Colbjørnsen var en langt mer lavmælt type enn Lie. Colbjørnsen var også sentral da gulltransporten fra Norges Bank skulle smugles ut av landet i de første krigsdagene. Her var også dikteren Nordahl Grieg sterkt delaktig.

Colbjørnsen måtte som så mange andre arbeiderpartipolitikere frivillig eller ufrivillig forlate landet under den andre verdenskrigen. Han dro verken til Stockholm eller London, men til USA og Washington. Der ble han til 1949, og tilegnet seg den engelske økonomen Keynes’ teorier. Motkonjunkturpolitikken som for så vidt var prøvd ut i siste halvdel av 1930-årene i Norge, men som ble minst like aktuell når landet skulle bygges opp igjen etter krigen. Og denne oppbyggingen fikk Colbjørnsen mye av ansvaret for. Partiet kalte ham hjem til Norge igjen til tross for at han stortrivdes i Washington. Colbjørnsen, som ikke bare var en skarpskodd teoretiker, men også en driftig type – derav kallenavnet Ola Tiltak – døde i 1973.

Det er denne nærmest glemte figuren i arbeiderbevegelsens historie Helge Røed har skrevet en interessant, ganske uakademisk og effektivt fortalt biografi om. Haakon Lie har om Colbjørnsen sagt følgende «Den klareste hjernen i arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstiden». Biografien er ingen dyneløfter, det meste dreier seg om politikk. Det må nok kildetilfanget ta sin del av skylda for – det fins ikke mye privat kildemateriale her. Men for igjen å sitere fra bokas omslag: «Colbjørnsens liv er fortellingen om en stillfaren begavelse i grenselandet mellom etterretning og politikk, og om et Norge i støpeskjeen både politisk og økonomisk.»  

Warning
Annonse
Annonse