JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Det er mye diskusjon om ulikhet og fattigdom. Men sosial mobilitet, altså hvor mye fattigdom arves og ulikhet låser seg, er enda viktigere. Dette er mitt bidrag til denne debatten, sier Sigrun Gjerløw Aasland, fagsjef i Tankesmien Agenda og forfatter av boka «Det trengs en landsby».

Boka skal hun snakke om i podkasten til SV-erne Audun Lysbakken og Hans Olav Lahlum under Arendalsuka på tirsdag kveld. Og den skal lanseres på høvelig vis 27. september i Oslo.

Trenger riktig politikk

Aasland syns lite om at hva du tjener, om du jobber og hvilket liv du får skal avhenge av flaks – som for eksempel hvilke foreldre du har. Ulikhetene i det norske velferdssamfunnet øker, mens mulighetene for sosial mobilitet avtar. Hun mener – og dokumenterer i boka – at det er en sammenheng her. Og et problem som kan løses.

ph

– Vi kan øke den sosiale mobiliteten med en riktig politikk, sier hun.

Boka er full av figurer basert på andres forskning. Samtidig bringer hun inn deler av sitt eget liv. Dette gjør hun av flere grunner. Boka starter i 1982 da hun sjøl var fire år, dette handler om hennes egen generasjon.

– Det ble viktig å være personlig for at folk skal kjenne seg mer igjen. Sosial mobilitet dreier seg jo om mer enn tall og figurer, det handler om mennesker. Jeg tror dessuten at dette feltet trengs å belyses med mer kvalitative metoder, forteller hun.

Iboende rettferdighetssans

Tema er altså sosial mobilitet – hvilken mulighet folk har til å realisere sine ønsker og drømmer her i livet, til å utvikle sine evner og talenter. Etter Aaslands mening ligger sosial mobilitet til grunn for hele vår velferdsstat. Og vi har allerede gjort mye for at det ikke skal være alfa og omega hvem dine foreldre er, foreldre som du sjøl ikke fritt har valgt. Amerikanerne har den amerikanske drømmen, vi har Askeladden hvis eventyr mange nordmenn lar seg begeistre av. Og det er da også høy sosial mobilitet i Norge, unntatt blant de fattigste og de rikeste.

ph

– Særlig er det lang vei opp for dem som befinner seg nederst i inntektsfordelingen. Dette burde opprøre alle politikere og politiske partier – ikke bare venstresida, mener hun.

Og legger til:

– Jeg tror det ligger i oss mennesker en slags rettferdighetssans. Det skal være mulig å lykkes. Også om du har et vanskelig utgangspunkt.

Tror vi er likere enn vi er

I bunnen for hennes resonnement i boka ligger økonomi. Penger betyr noe. Særlig for de som har lite av dem. Aasland mener at mindre økonomiske forskjeller i samfunnet vil løse en del. Skal vi få til en utjevning, trenger vi større bevissthet om dette. Å snakke mer om det, eller lese hennes bok, kan være en god begynnelse.

– Hvorfor er det så vanskelig å få til større økonomisk likhet?

– Vi tror ofte i Norge at vi er likere enn det vi er. Og de fleste synes det skal lønne seg å jobbe, at du skal ha betalt for hard jobbing. Samtidig skjønner mange ikke hvor betydningsfullt økonomisk ulikhet er – ikke minst hvor betydningsfullt det er for en tredjeperson: barna våre.

Motoren for sosial mobilitet

I boka tar hun særlig for seg hvor viktig arenaer som familien, skolen, fritiden og nabolaget er for hvordan vi har det. Og ikke minst hvordan vi får det seinere i livet. Alle områdene er sentrale, og de henger sammen. Men blir hun presset til å velge ett av dem som viktigere enn de andre, peker hun på skolen.

– Skolen er den absolutt viktigste samfunnsinstitusjonen vår. Alle skal innom den, og vi er der i mange år. En ting jeg syns er pussig, er at elever på videregående får lov til å slutte. Når vi vet at de som slutter i hovedsak er barn av foreldre som selv har mindre utdanning, sier hun.

ph

Men innrømmer raskt og ydmykt at oppgaven skolen har som samfunnsoppdrager, er vanskelig. Samtidig er den motoren for sosial mobilitet. Alle foreldre vil at barna deres skal gjøre det bra på skolen, trives på skolen – ja, lære mest mulig. Likevel har vi endret skolen i en retning som har svekket den sosiale mobiliteten og økt forskjellene.

Barndommens betydning

De fleste som har lest sin Sigmund Freud, vet at barndommens betydning for et menneskets liv ikke bør undervurderes. En barndom med økonomisk knapphet setter spor hele livet, viser hun i boka. Så hvorfor bruker vi denne kunnskapen så dårlig? Aasland vet også hvor viktig de aller første årene i et menneskeliv er.

– Det er høy dørstokk inn i familielivet, vi blander oss sjelden opp i hvordan andre lever sine privatliv. Samtidig vet vi at det er en stor belastning på mange plan for en familie som har dårlig økonomi, sier hun.

Aasland syns det er paradoksalt at vi må betale for barnehageplass, men ikke for universitetsutdanning. Og forskning viser at de som ikke går i barnehage, er de som trenger det mest. Pris holder noen barn utenfor barnehagen, men dette er ikke den eneste årsaken.

– Hvorfor holdes noen utenfor, når vi vet hvor viktig barnehagen er? spør hun.

Saken fortsetter under bildet.

FORFATTER OG FAGSJEF: Sigrun Gjerløw Aasland har skrevet en bok om sosial mobilitet der hun viser at det absolutt betyr noe for livsløpet hvor du sterter hen i livet.

Jan-Erik Østlie

Ulikhet er løsbart

Vi har altså fått større ulikheter her til lands, det er det dystre budskap som også Aaslands bok dokumenterer. Men det er løsbart, mener hun. For det første må vi – og her må politikerne bidra – løfte de som har minst. Ikke bare økonomisk.

Aasland mener videre at det skal bety mye hva du sjøl gjør, men ikke hvilke foreldre du har. Hun ønsker seg mer tilgjengelige barnehager, større romslighet i fattige familier, lavere kostnader i idretten og mer blandede nabolag. Her kan også kommunepolitikerne gjøre mye.

– Jeg ønsker at politikerne på alle nivåer legger til rette for at vi skal kunne følge våre drømmer – at det skal være mulig å lykkes i det norske samfunnet. For alle.

Det trengs en landsby

Mange er bekymret for den store andelen som står utenfor arbeidslivet, det koster samfunnet mye. Men vi vet at svært mye av utenforskapet kan spores til familiebakgrunn og til oppvekst. Politisk innsats for å løfte dem som har minst tidlig i livet kan forebygge arbeidsledighet og uføretrygd, og spare samfunnet for mye penger. Likevel sitter penger til forebygging av problemer ofte langt inne hos politikerne. Aasland mener at dette kanskje skyldes at gevinsten fra forebyggende tiltak ofte kommer mye seinere, og dessuten er vanskelige å beregne.

– Å bruke mer offentlig midler på barnehager og skolefritidsordning tror jeg likevel ville være lurt. Velferdsstaten er bygd på utstrakt forebyggende virksomhet, men i våre dager har den fått flere og flere oppgaver. Her har vi ikke hengt helt med, sier hun.

– Hvorfor kaller du boka Det trengs en landsby?

– Fordi jeg tror det er mulig å skape et sted der vi tilrettelegger for at vi alle får mer like muligheter til sosial mobilitet. Et sånt sted er landsbyen, eller fellesskapet, om du vil, sier Sigrun Gjerløw Aasland.