JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han var en gang en opposisjonell AUF-er som særlig var kritisk til moderpartiets utenriks- og forsvarspolitikk. Da fikk han Haakon Lie på nakken, og de ble aldri mer på talefot. Men Berge Furre (1937-2016) var ikke aleine om arbeiderpartikritikk, så de fant til slutt ut – politisk interesserte som de var – at et nytt parti måtte dannes om Norge noen gang skulle bli et sosialistisk samfunn og frigjøre seg fra USA-imperialismens innflytelse. Det nye partiet ble dannet i 1961, uten at Furre egentlig ønsket det. Her var andre langt mer sentrale, for eksempel folk som Knut Løfsnes og Sigbjørn Hølmebakk. Men den første partisekretæren i Sosialistisk Folkeparti, det ble Furre. Siden giftet han seg nærmest med partiet og holdt ut i årevis.

Arnhild Skre, historiker som Furre, har nylig skrevet biografi om denne fysisk lille, skjeløyde og skjeggete mannen fra Ryfylke som både ble partileder og stortingsrepresentant etter hvert. Da hadde partiet fått nytt navn. Først ble det et valgforbund, i tida etter at den politiske venstresida i Norge vant kampen om å holde Norge utenfor EF, seinere EU. Deretter ble det til Sosialistisk Venstreparti, det navnet det fortsatt bærer. Uten at Furre er med lenger, han gikk bort 11. januar 2016, 78 år gammel, etter at han først fikk Alzheimer, deretter ble mer og mer dement.

Før dette rakk han å leve et liv i politisk og akademisk bevegelse. Muligens var han ikke noen stridens mann, den tenksomme og langsomme Furre var kanskje mer i nærheten av konfliktsky – men hadde likevel en egen evne til å vikle seg inn i turbulent farvann. Kanskje hadde dette like mye å gjøre med tida, og det miljøet han levde i. Rundt ham var det mange sterke personligheter. Haakon Lie er nevnt, Finn Gustavsen, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland var heller ikke lette å skubbe seg på. Eller bli godvenner med.

Skre har skrevet en flott, velskrevet og framfor alt spennende biografi om denne fargerike vestlendingen som bodde det aller meste av sitt liv i Oslo. Han flyttet tidlig østover, han ville studere – han var allerede som tenåring en intellektuell. Studiene kombinerte han med politisk virksomhet. Karakterene han fikk var glimrende, men teologi som var det han egentlig hadde lyst til å studere, ble satt på vent. Isteden ble det historie. Først seinere i livet, som godt voksen og etter at politikerkarrieren var over, gikk han løs på teologien igjen med liv og lyst. Dermed endte han opp som prest, og kunne uten skamfølelse kalle seg for en ekte kristensosialist. Andre saker han brant for gjennom hele livet var målsaken og fredssaken. Og til manges overraskelse hadde han et sterkt drag på damene. Kanskje skyldtes det hans stødighet og arbeidsevne? Biografien spekulerer ikke så mye rundt akkurat dette. Han likte å jobbe, gjerne mest mulig, men endte imidlertid til slutt opp godt gift med to døtre. Som av og til fikk et glimt eller tre av sine travle far.

Som relativt ung politiker fikk Furre et nært forhold til staten DDR, altså landet som etter 1989 tilhører det østre delen av Tyskland og ikke eksisterer som sjølstendig land lenger. Ja, så opptatt av DDR var han at dette ble en grunn til å holde et ekstra godt øye med ham. I hvert fall mente overvåkingspolitiet det. Noen kalte hans forhold til denne sovjetiske vasallstaten for naivt beundrende.

En annen hjertesak for Furre ble kampen mot norsk medlemskap i EU. Som stortingspolitiker ble han plassert i landbrukskomiteen der han fikk kjempe for bøndenes kår. Ille ute ble han da han sammen med Finn Gustavsen blåste hemmeligstemplede dokumenter om amerikanske militære peilestasjoner på norsk jord. Det var så vidt han unngikk riksrett.

Ironisk nok havnet han mot slutten av sitt liv både i nobels fredspriskomité og som medlem av Lundkommisjonen. Mens han satt i sistnevnte komité ble han sjøl overvåket, en skandale av dimensjoner som ikke minst opprørte komiteens leder Ketil Lund. Sånn skulle vi ikke ha det i kongeriket Norge, det var de fleste enige om.

Biografien om Berge Furre er fin å lese. Det skyldes ikke bare at Furre var en mann som det ofte skjedde noe rundt, at han var en mann som ofte sto midt i den flokken av radikale akademikere som ikke bare hadde sterke meninger om det meste, men som også var modige nok til å ytre dem. Furre kjempet med ord og ikke sjelden bitende ironi mot så vel konservative høyrepolitikere, liberalistiske FrP-ere og glødende maoister. Og kom som regel bra fra det. Alt dette turnerer Skre på en profesjonell måte i et språk som aldri blir verken jålete, tungt faglig eller distanserende. Den tjukke biografien på over 600 sider er skrevet med et driv som er hovedpersonen verdig. Klar, logisk, spennende og episk. Den var rett og slett vanskelig, om ikke umulig, å legge fra seg før siste setning var lest.