JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er i årenes løp skrevet en mengde bøker om 22. juli 2011. Svært mange av dem er skrevet av mennesker som var på Utøya. Felles for bøkene er at alle er litt ulike former for sakprosa. Gjerne personlige fortellinger om det grusomme som hendte, men likevel sakprosa, ofte i erindringens tegn. Skjønnlitteraturen har som oftest med ett par unntak til nå glimret ved sitt fravær. Men nå er en roman her, nesten fjorten år seinere. «Kjære natt» av debutant Øystein Skotheim er ikke bare en øyevitneskildring, men aller mest en fortelling om den fæle tida etterpå. Og altså skjønnlitterær.

La meg si det med en gang: Den imponerer. Jeg har lest de fleste av bøkene om 22. juli. Og trodde ikke jeg kunne berøres i noen særlig grad lenger. Der tok jeg feil. For det handler kanskje ikke så mye om du kjenner saksforholdet, eller om du forakter aldri så mye den terroren som foregikk på den vakre øya denne sommerdagen – det handler etter hvert mer om den formen og det stilnivå dette skildres gjennom. For oss lesere altså, for de som opplevde dette, vil det alltid fortone seg litt annerledes.

«Kjære natt» er en jeg-fortelling. Vi får aldri vite hva fortelleren heter. Han kaller dessuten bare 22. juli for hendelsen. Men den er ikke til å ta feil av, vi veit hva og hvem det dreier seg om. Fortellingen starter like før rettssaken mot gjerningsmannen. Fortelleren har vondt for å sove, han hjemsøkes av den ene grusomme historien etter den andre – en blanding av realistiske scener som er hentet rett fra Utøya til forvrengte og oppdiktede scener som han ikke har noen kontroll over. De bare kommer når han minst aner det, og når han minst ønsker det. Og de er voldsomme. Så ille er det at han er nødt til å dope seg ned med sterke medikamenter. Den minste ting minner ham om hendelsen. Og da rettssaken starter, blir det ekstra ille. Nattesøvn blir det lite av i perioder. Heldigvis bor han aleine, hans traumer plager bare ham sjøl.

Men han vil ut av aleineheten, den gjør ham ensom – han lurer på om han er i stand til å elske noen igjen. Og om noen kan elske en såpass nevrotisk og sjelelig skadeskutt person som ham. Han søker opp en dating-app på nettet og dermed starter jakten på en kjæreste. Og han gjør den ene bommen etter den andre. Helt til han møter Sara. Der klaffer alt. Og de flytter etter hvert sammen i egen leilighet i tiende etasje. De lever gode dager sammen, det meste er reinspikka idyll – rett og slett for godt til å være sant. Hvor lenge vil dette vare? Det er nesten så fortelleren glemmer sine traumer, det er nesten så han glemmer hendelsen. Han klarer i hvert fall å fortrenge den sånn at den blir praktisk håndterbar.

Så blir Sara gravid, men mister barnet. Til hans overraskelse, og også til min overraskelse som leser, ville han ikke ha barnet uansett. Saras fortvilelse over det aborterte fosteret klarer han ikke å takle eller ta inn over seg. I et ubetenksomt øyeblikk forteller han henne om sine følelser overfor hennes graviditet. Og dermed er hvetebrødsdagene definitivt over.

Som allerede nevnt er dette en svært sterk skjønnlitterær debut. Teksten er naken, den skjuler ingenting. Vi blir heldigvis skånet for psykologiske og bedrevitende forklaringer. Fortelleren har sett døden, volden, og ufattelige grusomheter rett inn i hvitøye. Han vil mest av alt glemme det og komme seg videre. Men klarer ikke. Prøver psykolog, men det hjelper lite. Sara prøver å gi ham maksimal omsorg, full av kjærlighet, men det er heller ikke nok. Om en roman fortjener merkelappen eksistensiell, må det være denne.

Teksten er så godt som klisjefri. Bare det er sjelden vare fra en debutant. Og den er metaforfattig. Det kler fortellingen fint. Men aller viktigst: Den berører så det holder. Og den viser at når skjønnlitteraturen virkelig får det til å svinge, fins det neppe noe sakprosa som kan konkurrere den ut.