JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jon Michelet (1944-2018) som for to og et halvt år siden døde av kreft, hadde fire døtre. Den eldste heter Tania som han fikk med sin første kone Bente Lippe. Lippe døde bare 35 år gammel. Under ganske tragiske omstendigheter.

Nå har Tania skrevet en svært personlig bok om dem begge. Å si at det er en biografi, ville være en drøy overdrivelse, men det er et lite miniportrett av dem begge. Naturlig nok er det datterens syn og beskrivelse av faren som skaper den største interessen – det er i hvert fall sånn for meg. Jon Michelet var jo ingen hvem som helst. Skjønt, datteren skriver også fram en mor som det absolutt kunne vært interessant å bli nærmere kjent med. At Jon heller ikke klarte å glemme henne så lenge han levde, er kanskje også et tegn på at hun var et bemerkelsesverdig menneske.

Den tredje hovedpersonen i denne minneboka er forfatteren. Av og til benevner hun seg sjøl i tredjeperson, som storesøstera. Det blir et miniportrett av henne også.

Men framfor alt er dette en tekst om en oppvekst i stadige oppbrudd, geografisk og sosialt. Verken Tanias mor eller far dyrket hjemmets lune ro, de var mye på farten. De var på en måte journalister på dagtid og politikere om kvelden. Og ble det tid igjen, brukte de den også. Stadig i bevegelse, og stadig i diskusjoner om den rette lære. Tania reagerer på dette, særlig det siste. På mange måter er dette et ml-opprør fra utsiden. Som barn var hun med på møter, både i Klassekampens redaksjon og i andre partipolitiske fora, men var aldri medlem av AKP. I ettertid benevner hun både partiet og sin far Jon som politiske fundamentalister. Det likte pappa dårlig.

Det kanskje mest overraskende elementet for de som ikke kjenner forfatteren personlig møter vi allerede i bokas undertittel. Tania har fra tidlig i livet kjent på en religiøs lengsel. Foreldrene ønsker ikke å døpe henne, noe som bidrar til at hun blir kastet ut av søndagsskolen. I 2019, derimot – da hun er 50 år gammel og etter at faren er død, blir hun døpt i Moss kirke. Før det har hun skammet seg over sin tro på Gud, og hatt noen fighter med sin ateistiske far.

Teksten bærer naturlig nok preg av Tanias savn etter foreldrene. Særlig etter faren der minnet er mye friskere. Sterkest inntrykk på meg er hennes beskrivelse av Jon da han ligger på dødsleiet. Hans kamp for å få ferdig siste bind av det store eposet om krigsseileren Halvor Skramstad, Skogsmatrosen fra Rena, er fortalt flere andre steder rundt og i forbindelse med Jon Michelets død. Med Tanias fortelling om Jons siste timer på dødsleie kommer vi enda nærmere og tettere på denne kampen. Det er sterk lesning – ja, det er rørende på en alt annet enn sentimental måte.

Det jobbes for tida med en biografi om Jon Michelet. Forfatteren av denne skal være tidligere journalist i Klassekampen og politiker Mimir Kristjansson (Rødt). Tania Michelets relativt korte, og til tider litt springende tekst – helt fri for fotnoter – får enn så lenge fungere som en aperitiff til den forhåpentligvis noe mer omfangsrike biografien. For vi forstår såpass mye via datteren at Jon var en sammensatt fyr, slett ikke uten lyter, men med sider vi kjenner, og også med ukjente karaktertrekk.

Tania Michelets portrett er først og fremst en dypt personlig framstilling som forteller nesten like mye om henne som den gjør om foreldrene.