JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Ildveien» er Stein Arne Nistads fjerde roman basert på faktiske hendelser under den andre verdenskrigen der handlingen i all hovedsak foregår i Nord-Norge. Det startet med «Seks dager i april» i 2015, og ender altså med «Ildveien». Noen personer møter vi igjen i flere av bøkene. I den forrige romanen «Askefall» befant vi oss for det meste i Alta, nå er det geografiske tyngdepunktet flyttet lenger østover til Kirkenes. Dessuten har samene og det samiske fått en langt tydeligere plass i historien, spesielt gjennom en av hovedpersonene Eliissá og den russiske samen Ovla.

Vi er nå på slutten av krigen, i 1944 og 1945. Sovjetunionen har for lengst deltatt i krigen på de alliertes side, og de er i ferd med å rykke vestover med sin røde hær. Det er nokså klart for de aller fleste at Tyskland vil tape krigen. Ja, de er allerede i ferd med å trekke seg tilbake fra Finnmark da denne fortellingen starter.

Denne tilbaketrekningen skal som kjent bli brutal. Hitler bestemmer nemlig at tyskerne skal benytte seg av den samme strategi som de sovjetiske soldatene gjorde da Hitler angrep Sovjetunionen, nemlig den brente jords taktikk. Folket skulle flykte sørover, de fikk lov å ta meg seg det aller nødvendigste av klær, mens dyra skulle drepes og husene skulle brennes. Alt dette skjedde med tvang, og flere nektet å adlyde nazistenes ordre og flyktet til fjells med livet som innsats. Ordrenekt var en livstruende aktivitet. Etter hvert sto hele fylket i brann.

Tvangsevakueringen er en underkommunisert begivenhet i norsk krigshistorie. At det settes lys på dette, skal Nistad ha all ros for. Hele greia er temmelig grotesk, og gjenoppbyggingen etter krigen – som denne romanen ikke handler om – viser hva finnmarkinger virkelig er lagd av.

Krydderet i denne romanen er et kjærlighetsforhold som vi allerede ble introdusert for i «Askefall». Den tyske offiseren Martin og den norske sykepleier Elise hadde funnet hverandre, men kunne ikke vise dette for åpenlyst. Sånt skulle nemlig ikke skje. Da ordren om tvangsevakueringen kom, ble Martin satt i et voldsomt dilemma. Hva skulle han si til Elise? Hun var jo også en av dem som måtte pakke sakene sine og fikk hjemmet sitt satt i brann. På et tidspunkt skjønner hun lite av den forandringen som skjer hos Martin, mens vi som lesere – og særlig vi som har lest «Askefall» - veit bedre. Her savner jeg en litt mer subtil språklig og kompositorisk behandling. Det er først og fremst et fortellerteknisk problem. At fortelleren er allvitende, er som det skal være, vi som lesere vil imidlertid ikke være det. Da forsvinner noe av spenningen og mystikken.

Også i denne romanen innleder forfatteren hvert kapittel med et Dylan-sitat. Nå treffer han noe bedre da han forsyner seg grovt av verselinjer fra «Masters of War».

Det fins ikke så mange skjønnlitterære dramatiseringer av faktiske hendelser fra den andre verdenskrigen. At Nistad har lagt ut på denne reisen, og forsøker å bote litt på mangelen, fortjener også ros. «Ildveien» har noen svakheter som roman betraktet da denne sjangeren ideelt sett bør inneholde noe mer enn diktede replikkvekslinger og indre lengsler og drømmer hos karakterene. Skjønt, det er følelsessterkt stoff her som framkaller både sorg og glede hos leseren. Og en advarsel om at krig er en ufyselig ting vi aldri bør få oppleve igjen.