JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kirsten Thorup er blant de flotteste forfatterne vi har i Norden. I den grad priser betyr noe, viser noe om kvalitet, så fikk da også Thorup Nordisk Råds Litteraturpris i 2017 for – ja, nettopp romanen «Erindring om kjærligheten» som kom i norske oversettelse ved Bente Klinge året etterpå.

Thorup er ingen modernist, hun skriver episke fortellinger, som regel sett nedenfra. Hun står i en flott dansk tradisjon fra Martin Andersen Nexø og Tove Ditlevsen, en tilnærmet sosialrealistisk prosa. Skjønt, Thorup lever i dag, de to andre er fysisk borte fra denne verden for mange år siden.

«Erindringer om kjærligheten» handler om en betingelsesløs kjærlighet, en usunn kjærlighet vil nok mange mene. Det handler mor og datter. Moren heter Tara, en mor med få ressurser, så vel økonomiske som på flere andre områder. Uten nevneverdig utdannelse forsøker hun som så mange andre å orientere seg i denne vanskelige verden full av farer og fallgruver. Hun har ei datter med navn Siri. Siri er det langt mer tak i. Riktig nok vokser hun opp i vanskelige kår, Tara og datteren flytter rundt fra det ene dårlige og umøblerte hjemmet verre enn det andre. Tara har ikke råd til noe annet. Det er en far her også, men han er lite til stede, både mentalt, fysisk og økonomisk. Dette er altså relativt gjenkjennbart. Tara hadde egentlig aldri noen planer om å bli mor, men når hun nå først ble det, går hun all inn i rollen. Du elsker ditt barn over alt. Punktum.

En gang var nemlig Tara en lovende skuespiller. Karrieren fikk midlertid en brå slutt. Å oppdra seg sjøl til kunstner når du mangler et nettverk, mangler noen som backer deg opp, har mange fått kjenne på vanskeligheten av. Isteden faller Tara for menn, den ene mer ustabil enn den andre. Dessuten har de problemer og utfordringer de også.

Så går årene. Siri vokser. Og hun blir langt mer sjølstendig og sjølhjulpen enn forutsetningene skulle tilsi. Mamma Tara forguder henne, hun følger henne i tykt og tynt. Ikke minst da Siri viser seg å ha kunstneriske talenter, særlig for bildekunst. Aller mest installasjoner. Siris problemer er bare at hun ikke setter like stor pris på morens engasjement. For Tara lever sitt liv gjennom Siri, Taras mislykkethet, kanskje først og fremst i det kunstneriske, tar hun igjen gjennom datteren. Og blir dermed en klump om foten på Siri. Det liker naturlig nok datteren svært dårlig.

Forholdet mellom Tara og Siri, mellom mor og datter, er sårt å lese. Thorup skriver fram en ambivalens i dette forholdet som nærmest griper tak i leserne på en fysisk måte. Romanen er vanskelig å legge fra seg. Du lider vekselsvis med moren og datteren. For igjen bekrefter Thorup at hun behersker litteraturens viktigste virkemiddel: Å berøre leseren.