JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sosiolog Linn Stalsberg som for seks år siden utga boka «Er jeg fri nå? – Tidsklemme i verdens beste land» har på sett og vis skrevet en oppfølger i sin nye bok «Det er nok nå» – om hvordan nyliberalismen får konsekvenser ikke bare for politikken i stort, men helt inn i familielivet og de nære ting. Nyliberalismen er for Stalsberg vår tids kapitalisme, og hun er ingen tilhenger av den. Snarere tvert imot.

Først gjør hun et historisk sveip og forklarer hvordan og hva som har gjort nyliberalismen mulig. Det handler ikke bare om de amerikanske økonomene og nobelprisvinnerne fra Chicago av typen Milton Friedman og Friedrich Hayek, men også om forrige århundrets fremste utøvere av nyliberalistisk politikk: Ronald Reagan og Margareth Thatcher, den amerikanske cowboypresidenten og den engelske ironlady og statsminister. Ingen har vel vært bedre på nyliberalisme enn dem. Skjønt, Tony Blair, den britiske statsministeren med New Labour kommer heller ikke særlig godt ut av det – og Stalsberg bruker for alt hva det er verdt Thatchers utsagn om at Blair var hennes største triumf som statsminister.

Stalsberg glemmer ikke høyre-og-venstre-aksen i det politiske landskapet. Der høyresiden er mer eller mindre åpne tilhengere av liberalisme og nyliberalisme, er venstresiden i all hovedsak imot. Sjøl tilhører hun sistnevnte gruppering.

Boka drøfter også det som kanskje for noen er et paradoks: At i ei tid hvor mange mener at vi har det bedre enn noen gang, likevel trekker fram dette markedsstyrte fenomenet som nyliberalismen er og gir det langfingern opp. Hva klager hun på, liksom! Har vi det ikke bedre enn noen gang? Som ett av kapitlene i boka heter.

Og forfatteren glemmer heller ikke når nyliberalismen kom til Norge. Statoil og Telenor skulle plutselig omorganiseres, delprivatiseres – vi fikk New Public Management. Og plutselig skulle det meste ut på anbud. Fellesskapstjenestene skulle privatiseres for å gjøre det billigere for staten. Mens konsekvensen ofte ble det stikk motsatte.

Og mot slutten av boka er Stalsberg mest opptatt av konsekvensene sånn hun ser det. Ikke bare på miljø og mer overordnede strukturer, men også på de personlige og mest nære ting. Politikk blir personlig, alt henger sammen med alt. Pengene er det eneste som rår. Og vekst, fortsatt vekst, blir tidas mantra. Ikke fordi vi nødvendigvis ønsker det, men fordi det er nyliberalismen hovedmotor. Den klarer seg ikke en gang som ideologi uten en fundamental tro på en vekst som strekker seg helt inn i himmelen. Dette får konsekvenser – og mange av dem peker forfatteren på i boka.

Hva må så gjøres?

Det spørsmålet har hun viet det siste kapitlet til. Og skriver blant annet: «Ta makten tilbake fra markedene, så vi igjen kan sette mennesker og jordklodens beste først. Et politisk demokrati er basert på kollektive løsninger. Men skal vi klare å løse alt dette, må vi forstå at det vi slåss imot, ikke bare er rovdriften på natur og mennesker, men også forsøket på å endre vårt indre liv, våre tanker, våre følelser og vår sjel».

Boka er en blanding av relativt deskriptive framstillinger av nyliberalistisk tankegods og klare politiske – og normative – motforestillinger. Men det er altså ikke sånn at om vi kvitter oss med nyliberalismen, så løser alle de andre eksistensielle problemene vi sliter med som moderne mennesker seg automatisk. Det ville i så fall være en feillesning av boka.

Linn Stalsberg har skrevet en helt nødvendig sakprosabok for alle samfunnsinteresserte mennesker. Og personlig er jeg helt enig med henne: Det er nok nå.