JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Siden Olaug Nilssen debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1998 har hun skrevet flere bøker om mennesker som «er litt annerledes enn andre barn på jord» for å parafrasere vår store lyriker Inger Hagerup fra diktet «Våre små søsken».

I Nilssens fjerde roman «Yt etter evne, få etter behov» - et slagord som både sosialdemokratiske og kommunistiske ideologer og politikere har brukt, seinest statsminister Jens Stoltenberg i nyttårstalen i 2013, er altså ett av våre små søsken den som driver handlingen fram.

Benjamin er nemlig ikke som alle andre barn, han er psykisk utviklingshemmet, han har ikke noe verbalt språk. Og han kan være ganske vanskelig å ha med å gjøre når han slår seg vrang. Og det gjør han relativt ofte. Hans mor Lea, som sjøl på ingen måte lever en problemfri tilværelse (hvem gjør egentlig det?), har mer eller mindre gitt Benjamin opp. Omsorgen av den nokså hjelpeløse gutten er dermed overlatt til søsteren Rakel. Vi skjønner altså av de tre navnene som allerede er nevnt her at denne teksten har bibelske allusjoner. I hvert fall når det gjelder navngivingen. Skjønt, til tross for at enkelte her har en pietistisk bakgrunn, så er dette ingen roman om religion og religiøsitet.

Hva handler den om da? Et fristende, men akk så generelt og upresist svar, ville være å si: Livet. Med en sterk medfølelse og presisjon bygger Nilssen opp karakterer som det virkelig er kjøtt og blod på.

Romanen ses og fortelles av tre personer – de to nevnte søstrene pluss deres mor Gudrun. Dermed blir virkelighetsbeskrivelsen sånn passe nyansert. Gudrun er for øvrig minst like opptatt en sin tredje datter Linda, en att på kladd som lever et mye mer streit liv enn de to andre søstrene, ei datter som har ordnet seg med familie og sørget for barnebarn.

Rakel, den store «mor» i denne teksten, har full og krevende jobb ved siden av Benjamin. Hun er overarbeidet, hun er sliten og lei. Og en dag da Benjamin kommer hjem fra et avlastningsopphold er ikke Rakel der mer. Hva har skjedd?

Det skal ikke røpes her, men jeg kan si så mye som at dette ikke er en kriminalroman – det er nesten tvert imot.

Det er en sterk tekst Nilssen her leverer. Det handler om omsorg, om hvem som skal ta vare på oss når livet rakner – og om hvordan dette skal skje. Og romanen handler om at det også er mulig å avvise omsorg, isolere seg og leve sitt eget liv. På egne premisser. Men får vi det noe bedre av den grunn? Det er neppe sikkert, og det svarer heller ikke romanen på. Men den viser oss hvor skjørt livet er, hvor vanskelig det kan være, hvor lite som skal til for at livet blir noe helt annet enn vi hadde tenkt oss. At tilfeldighetene er til stede i alt det vi gjør.

Og kanskje det viktigste av alt: At det verken er ønskelig eller mulig å ha kontroll over livet. Verken det store eller det lille. Heldigvis.