JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han hadde nettopp fylt 60 år da han døde 25. november 2020 helt aleine på et sykehus. Fram til det hadde han nesten vært som en Gud å regne. I hvert fall i hjemlandet Argentina. Og for enkelte napolitanere også. Det er sjølsagt snakk om fotballikonet Diego Armando Maradona. Fattiggutten fra Buenos Aires som mange mener er den beste fotballspilleren verden noensinne har sett.

Det er skrevet side opp og side ned om Maradona. Både om oppturer og nedturer. Tusenvis av avisartikler. Også bøker er produsert. For eksempel denne av journalisten Guillem Balagué. Den er omfangsrik, og den er ikke minst temmelig hyllende. Riktig nok får vi være med på mange av Maradonas nedturer, og vi får innsikt i mange av hans dårligste egenskaper – men helhetsinntrykket er likevel at denne biografen har et nær gudelignende forhold til fotballgeniet. Dette topper seg da han nærmest antyder at seksualkraften til Maradona var så stor, ja større enn hos andre menn, at dette langt på vei unnskylder hans sterke appetitt på kvinner og hans mange forhold på utsiden av ekteskapet med sin Claudia. Maradona var med andre ord ikke som oss andre dødelig, ifølge biografen.

Boka er i all hovedsak kronologisk presentert. Vi følger den lille teknikeren fra barndom til grav. Drømmen om å bli berømt var sterk allerede fra unge år. Lille Diego trengte mye oppmerksomhet. Og dette forfulgte ham hele livet. Oppmerksomhet manglet det da heller aldri på etter at det ble oppdaget at fotballtalentet hans var enormt. Han debuterte tidlig på Argentinas landslag, men var svært skuffet da han som 18-åring ikke fikk være med til fotball-VM på hjemmebane i 1978. Mesterskapet ble vunnet av hans kjære Argentina som slo Nederland 3-1 i finalen. Men altså uten Maradona i troppen. Dette var argentineren Mario Kempes’ store mesterskap.

Maradona selges etter hvert til storklubben Barcelona, men blir der kun i to sesonger. Da drar han videre til Napoli som var en av de dårligere klubbene i Italia den gangen. Det skulle endre seg ganske raskt etter at Maradona kom.

Bokas, og Maradonas høydepunkt – i hvert fall sportslig – er året 1986 og verdensmesterskapet i Mexico. Særlig en kamp blir minnerik: Kvartfinalen mot England som Argentina vinner 2-1 etter to scoringer av Maradona. I den første opererte han som håndballspiller, uten at dommeren så det, det andre målet er ett av de fineste som den norske sportskommentatoren og legenden Arne Scheie noen gang har sett. Og Scheie var sett et par fotballkamper i sitt liv! Den engelske målmannen Peter Shilton var ikke fullt så begeistret. Han glemte aldri Maradonas juksescoring.

Etter dette gikk det stort sett den gale veien for Maradona. Og da han i verdensmesterskapet i 1990 som gikk i Italia sørget for at Italia ikke kom til finalen, var løpet kjørt for Maradona i Italia også.

Kanskje gikk berømmelsen ham til hode, kanskje var det andre årsaker. Han ble mer og mer rusavhengig, han ble tjukkere og tjukkere – og mot slutten av sitt liv ble han også en hyppig gjest på diverse sjukehus. Livet til den fysisk lille, men likevel store fotballspilleren, ble et tragisk skue for de som sto ham nærmest.

Dette er først og fremst ei fotballbok, men også en del hendelser fra privatlivet trekkes fram. Mange damehistorier er nevnt, verdt å merke seg er også at han på sine eldre dager fikk et slags vennskap med Cubas store mann Fidel Castro. Maradona var glad i Havanna og Cuba. Ja, han bodde der ei kort tid.

Det er ingen dårlig biografi Balagué har skrevet. Maradonas mer opprørske sider får han fint fram – ja, i det hele tatt at han var en ganske sammensatt person. Uredd og sky på samme tid. Snill og voldelig, kjip og generøs. Og sjølsagt en fantastisk og artistisk fotballspiller som skaffet seg sjøl en plass i historiebøkene.