JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Film:

Vi gir oss aldri!

 Ellos eatnu – La elva leve
Regi og manus: Ole Giæver
Skuespillere: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Elvenes, Marie Kvernmo, Finn Arve Sørbøe og Mary Sarre. Med flere.

jan.erik@lomedia.no

Den mottok på lørdag både publikums- og kritikerprisen på filmfestivalen i Gøteborg. Filmen til Ole Giæver, på samisk «Ellos eatnu», på norsk «La elva leve», en flott presang å gi det samiske folket på deres nasjonaldag 6. februar. Kanskje mangler filmen noen få filmatiske kvaliteter her og der, men jeg slutter meg likevel helt og fullt til filmanmelderen i Dagens Næringsliv som har kalt den «en stillferdig knyttneve».

For det er i hvert fall en velbalansert og rørende fortelling, en story som du skal være hogd i stein for ikke å la deg berøre av.

Filmen tar som den norske tittelen signaliserer utgangspunkt i aksjonen på slutten av 1970-tallet, og delvis på begynnelsen av 1980-tallet, aksjonen som tok sikte på å hindre utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget ved den lille samiske bygda Masi. Myndighetene mente landet, og ikke minst finnmarkingene, trengte mer kraft – elva burde legges i rør. Koste hva det koste ville. Samene, som fikk ødelagt mye av sitt livsgrunnlag om utbyggingen fant sted, hadde en noe annen versjon av dette. Og fikk med seg en god del miljøvernere, og en og annen akademiker av typen Nils Christie eller Arne Næss og flere fra det urbane Oslo, til å lenke seg sammen ved Stilla i et forsøk på å hindre anleggsmaskinene å komme til. Først vedtok Stortinget utbygging, så sultestreiket samene foran Stortinget sånn at nasjonalforsamlingen så på saken igjen. Skjønt, Stortinget vedtok for andre gang utbygging. Og sendte til slutt store politistyrker opp til Stilla. Alt dette er med i filmen.

Men Alta-aksjonen er likevel ikke hovedpoenget med den. Aksjonen blir riktig nok brukt som sjølve symbolet på samenes kamp for sine rettigheter, men det er først og fremst det allmenne perspektivet Giæver får så fint fram i denne filmen – det handler om den generelle respekten for vår urbefolkning, det handler om at samene skal få være og leve akkurat sånn de er – som seg sjøl. Og aller viktigst: På sine egne premisser, ikke på det storsamfunnet Norge, som samene også tilhører, sine premisser.

Og filmen kommer sjølsagt inn på den uretten som samene har lidd historisk. Gjennom assimilerings- og fornorskningspolitikken der samene ble forsøkt strippet for all verdighet i kampen for å gjøre dem «norske» - som en del av «oss».

En film av denne typen kunne fort blitt en ren propagandafilm. Det har den slett ikke blitt. Heldigvis. Den slags fungerer dårlig i våre dager. Det verken var eller er noen konsensus om hvordan klassiske urfolkskonflikter skal løses og oppfattes, det er uenigheter også innad i den samiske befolkningen. Og det av mange ulike grunner hvor de aller fleste er helt legitime. Giævers film får fram dette på en overbevisende, og til tider rørende måte. Her er både aktivister og «slitne» forståsegpåere samlet til både saklig og litt mer usaklig meningsbrytning. Skjønt, det er til slutt det samiske og det politisk korrekte som vinner de fleste av kinopublikummets hjerter, vil jeg tro. Og sånn må det jo bli, sånn er det også ment å være.

Ella Marie Hætta Isaksen, som de fleste av oss kanskje kjenner best som musiker, men også i den seinere tid som aktivist, spiller Ester Isaksen, hovedrollen i filmen. Det gjør hun overbevisende. Hun kommer hjem til sin mor, sin stebror og stefar i Alta etter å ha tatt lærerskolen sørpå. Mora har opplevd sterke ting som same, og vil helst fortrenge sitt opphav og sin opprinnelige kultur. Mens stefaren ikke forstår en dritt av det samiske, verken språk eller hva de egentlig kjemper for. Ester er også i utgangspunktet nokså likegyldig til den samiske verdighetskampen, men snur fort i møte med sin nevø Mikkhal som stiger ut fra sin bulkete bil i samekofte. Og som til slutt ikke orker mer.

Orker mer gjør imidlertid Ester som blir mer og mer sentral, både i sin lærergjerning og som aktivist i Stilla og i lavvoen på Eidsvolls Plass i Oslo. Utrolig sterk er den scenen mot slutten av filmen der hun går helt berserk i et båtnaust rett utenfor huset hvor foreldrene bor. I det hele tatt gjør Hætta Isaksen en flott rolletolkning.

Kanskje ble jeg mest imponert av dialogene i filmen, særlig der hvor spørsmål stilles, mens svaret ofte møtes med taushet. Taushet, ikke å si noe, kan også være en meningsskapende utveksling – en dialog uten ord. Hvorfor si noe når ord ikke strekker til? Når ord blir fattige?

Jeg anbefaler alle å se denne filmen. Er du et følelsesmenneske, er du den som lar deg berøre helt i bunnen av din sjel og kropp når mennesker blir tråkka på, neglisjert og spytta på, men likevel reiser seg mot makt og myndighet fordi de har noe viktig å melde – ja, da er «Ellos eatnu - La elva leve» noe for deg. Men husk å ta med lommetørkle!

Warning
Annonse
Annonse