Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Asylbarna skulle ikke vært her. Noen skulle aldri ha kommet, noen skulle ha reist igjen. Enten da foreldrene fikk avslag eller da de selv fylte 18 år og den mildt sagt tvilsomme gaven fra norske myndigheter, midlertidig opphold, gikk ut på dato. Det blir som å si at du ikke skulle hatt foreldre som ruset seg, slo deg eller ikke passet på at du kom deg på skolen med riktige bøker i sekken. Det skulle ikke vært sånn. Men det var sånn det ble, og hva gjør vi da?

Uten å rote seg inn i debatten om det norske og dets fortreffelighet, kan man med rimelighet hevde at det her til lands er stor oppslutning om at samfunnet kan og skal kompensere for dårlige kort i livets lotteri. Både universelle velferdsgoder og mer spesialiserte tjenester har som formål å nulle ut effektene av at verden ikke er ideell. Hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for alt myndighetene foretar seg overfor barn og unge. Det betyr blant annet at barn ikke kan brukes som middel til å skremme andre fra å oppsøke tryggere verdenshjørner.

Rundt fem millioner barn er på flukt utenfor det landet de kommer fra. Noen veldig få av dem kommer hit til landet. Om lag 500 av dem har av ulike årsaker blitt værende så lenge at de ikke kjenner noe annet land og språk. De må likevel sendes ut, fastholder regjeringen. Som levende bevis på at norsk asylpolitikk er «streng, men rettferdig», at det straffer seg å ikke rette seg etter norske myndigheter.

Behandlingen av asylbarna har satt sinne i kok. At verdens rikeste land ofrer barn og unges trygghet for å beskytte egne grenser er ikke til å tåle. Det strider mot FNs barnekonvensjon, det er en politikk som gjør folk syke. Fagfolk har lenge ropt varsku på vegne av de lengeventende asylbarna. «Grovt traumatiserte barn opplever en alvorlig retraumatisering ved å leve med utkastelsessverdet hengende over hodet», sier psykolog Karl Eldar Evang. Sviktende omsorg, mangel på helsehjelp og null skolegang gjør vondt verre. Psykolog Aina Basilier Vaage, som har undersøkt mange asylbarn, bekrefter at barna blir værende i traumene så lenge de ikke vet om de får bli.

Altså skorter det ikke på kunnskap om hva norsk asylpolitikk forvolder de aller mest sårbare. Den kunnskapen gjør inntrykk på folk. I morgen skal tusenvis av mennesker demonstrere for asylbarna, fra Lindesnes i sør til Vadsø i nord, i alle de store byene, på Voss og Husnes. Støttegrupper, etablerte organisasjoner, grasrotinitiativer og representanter for regjeringspartiene (!) skal ut på gater og torg. FO, som organiserer barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, har oppfordret sine medlemmer til å delta. Fagbevegelsen bør bli bredt representert. Morgendagens markeringer er en god anledning til å vise oppslutning om fagbevegelsens kjerneverdier, solidaritet og likeverd.

Den mangslungne protestbevegelsen, med utgangspunkt i Foreningen av 12. januar, har ikke et felles syn på norsk asylpolitikk. Men i morgen står de sammen om et grunnleggende prinsipp som det burde være unødvendig å demonstrere for i Norge i 2013: Barn skal ikke straffes for sine foreldres valg.